Jeg gikk inn i den første filmen nesten helt blindt, drevet av en generell kjærlighet for indisk film. Det er en filmindustri jeg stadig finner mer fascinerende, ikke minst fordi den ofte tør å fortelle historier på andre måter enn det vi er vant til fra vestlige produksjoner. Drishyam-trilogien er et glimrende eksempel på nettopp dette.

Ja, dette er en Bollywood-film, men samtidig er den en nyinnspilling av en Mollywood-film. Faktisk gjelder det hele trilogien, og denne avslutningen bygger på en historie som opprinnelig ble filmatisert tidligere samme år. Det er imponerende hvor raskt maskineriet har jobbet, men enda mer imponerende er det at kvaliteten ikke har blitt ofret underveis.

Noe av det jeg setter mest pris på med indiske thrillere, er hvordan de ofte bygger historier i flere lag. Man tror man forstår sammenhengen, før et nytt lag avdekkes. Så kommer et nytt. Og enda et. Til slutt sitter man igjen med avsløringer som føles både overraskende og fullstendig logiske på samme tid.

Drishyam 3 viderefører denne oppskriften på mesterlig vis.

Filmen leverer den ene payoffen etter den andre for elementer som har blitt plantet gjennom de to foregående filmene. Samtidig føles tempoet høyere og innsatsen større enn noen gang. Likevel blir det aldri stressende eller overlesset. Tvert imot. Historien flyter naturlig fremover og holder interessen fanget gjennom hele spilletiden.

Vijay er fortsatt en av de mest fascinerende hovedpersonene jeg har møtt i thriller-sjangeren. Han er intelligent, kalkulerende og nesten alltid flere trekk foran alle andre. Denne gangen presses han imidlertid hardere enn tidligere, når han må håndtere nye, formidable motstandere som både utfordrer planene hans og truer alt han har kjempet for å beskytte.

Det mest bemerkelsesverdige er kanskje at filmen fortsatt klarer å få meg til å heie på ham.

Objektivt sett gjør Vijay ting som er svært vanskelige å forsvare moralsk. Likevel sitter man konstant og håper at han skal lykkes. Årsaken er at trilogien aldri glemmer det sentrale spørsmålet som har drevet historien fra starten:

Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte menneskene du elsker?

Det spørsmålet er det som gjør Vijay menneskelig for meg. Filmen handler i bunn og grunn om kjærlighet, lojalitet og familie, selv om handlingen er bygget rundt et mord og konsekvensene av det.

Og det er nettopp derfor jeg er så imponert.

At filmskaperne har klart å bygge en hel trilogi rundt én enkelt hendelse uten at det føles kunstig eller unødvendig, er en prestasjon i seg selv. Ingen av lagene føles som smør på flesk. Alt henger sammen. Alt har en funksjon. Når de siste brikkene faller på plass, føles det fortjent.

Visuelt leverer filmen også varene. Flere av bildene er rett og slett fantastiske, og kameraføringen fanger stemningen i situasjonene på en måte som forsterker spenningen ytterligere. Samtidig gjør omgivelsene at Goa igjen fremstår som en karakter i seg selv. Etter å ha besøkt stedet selv, må jeg innrømme at filmen ga meg lyst til å dra tilbake.

Skuespillerne er gjennomgående solide. Ajay Devgn bærer fortsatt rollen som Vijay med imponerende autoritet, og resten av ensemblet gjør også sterke innsatser. Likevel er den virkelige stjernen her historien. Det er manusets konstruksjon, vendingene og de emosjonelle konsekvensene som gjør at filmen løfter seg til et helt eget nivå.

Og siden vi først snakker om indisk film:

Ikke et eneste sang- eller dansenummer.

Likevel er dette noe av det mest underholdende jeg har sett på kino i år.

Drishyam 3: The Conclusion er en sjelden avslutning som faktisk lever opp til forventningene. Den er smart, spennende, følelsesladet og fullstendig tilfredsstillende som siste kapittel.

Konklusjon: En intens og mesterlig thriller som knytter sammen hele trilogien på imponerende vis. En avslutning som både overrasker, engasjerer og leverer den forløsningen historien fortjener.