Jeg har lenge hatt planer om å se Dum og dummere igjen. Dels fordi dette var en film jeg satte svært høyt da den kom ut, og dels fordi jeg var nysgjerrig på hvor godt den faktisk har tålt tidens tann.

Svaret er vel: både ja og nei.

Noe av det som gjør filmen så minneverdig er selvsagt hovedduoen. Jim Carrey var på dette tidspunktet i ferd med å etablere seg som et av Hollywoods største komedienavn, mens Jeff Daniels først og fremst var kjent for mer dramatiske roller. Det som kunne ha vært en merkelig kombinasjon, viser seg å fungere overraskende godt.

Faktisk er det kanskje Daniels som imponerer meg mest ved gjensynet. Han behersker komedien langt bedre enn man kanskje skulle tro, samtidig som han tilfører Harry en viss sårbarhet og menneskelighet som gjør karakteren mer enn bare en vandrende vits.

Det betyr selvsagt ikke at Jim Carrey forsvinner i bakgrunnen. Tvert imot. Han gjør akkurat det han var best på i denne delen av karrieren: grimaser, lydeffekter, fysisk komedie og et energinivå som ingen andre kunne matche. Mange av filmens mest ikoniske øyeblikk fungerer fortsatt fordi Carrey har en helt egen evne til å gi karakterene sine en umiddelbart gjenkjennelig identitet.

Lloyd og Harry er også karakterer det er lett å få sympati for. De er godhjertede, lojale og så naive at de konstant havner i problemer. Samtidig ligger det et snev av tragedie under overflaten. Dette er to mennesker som åpenbart ikke helt mestrer livet, og jeg skulle nesten ønske filmen hadde brukt litt mer tid på å utforske den siden av dem. Ikke nødvendigvis for å gjøre filmen mer alvorlig, men for å gi karakterene litt ekstra dybde.

Det er også interessant å se filmen med 2026-briller. Noen vil sikkert stille spørsmål ved om en komedie bygget rundt to såpass enfoldige karakterer ville blitt laget på samme måte i dag. Jeg opplever imidlertid ikke filmen som spesielt problematisk. Humoren er rettet mot situasjonene og personlighetene deres, ikke mot noen form for utviklingshemming eller lignende. Derfor føles den heller klønete enn ondsinnet.

Jeg lo fortsatt flere ganger under gjensynet. Mange av scenene fungerer like godt i dag som de gjorde på 90-tallet. Likevel merker jeg at tempoet føles tregere enn jeg husket. Moderne komedier har gjerne et høyere tempo og en tettere frekvens av vitser, og sammenlignet med dem oppleves Dum og dummere tidvis som litt seig.

Det er kanskje her filmen viser alderen sin tydeligst. Jeg tar meg ofte i å bruke uttrykket «produkt av sin tid», men det er også treffende her. For selv om humoren fortsatt fungerer, savner jeg litt mer rytme og energi for at latteren skal sitte like løst gjennom hele spilletiden.

Men for all del.

Dette var fortsatt et hyggelig gjensyn med en komedieklassiker som har gitt meg mange latterkramper opp gjennom årene. Selv om den ikke traff meg like hardt denne gangen, er det lett å forstå hvorfor Lloyd og Harry fortsatt har en plass i populærkulturen.

Konklusjon: En sjarmerende komedie med fantastisk kjemi mellom Jim Carrey og Jeff Daniels, men også en film som bærer preg av alderen sin litt mer enn jeg hadde håpet.