Dessverre satt jeg igjen med følelsen av at denne ideen kanskje burde blitt værende på skissestadiet.

Jeg vil ikke påstå at jeg er noen stor fan av deLillos, men jeg har alltid hatt sansen for deler av musikken deres. De har ofte en evne til å kombinere fengende melodier med observasjoner om hverdagslivet som er både morsomme, underfundige og treffende. Derfor hadde jeg også et håp om at en film inspirert av dette universet skulle være nettopp det: morsom, varm og litt vemodig på samme tid.

Slik ble det ikke.

Det som overrasket meg mest, er at filmen er regissert av Rikke Gregersen, som tidligere har stått bak Basic Bitch. Den serien har riktignok alltid vært litt av en guilty pleasure for meg, men den er også morsom, sjarmerende og full av liv. Suser avgårde føles som det stikk motsatte.

Her opplever jeg at filmen blir både stillestående og uinteressant, samtidig som den hele tiden balanserer på grensen til det pretensiøse. Karakterene vi følger befinner seg riktignok i en fase av livet mange kan kjenne seg igjen i, med usikkerhet rundt kjærlighet, karriere og fremtidsplaner. Problemet er bare at jeg aldri blir investert i dem.

Jeg ser menneskeligheten deres.

Jeg ser utfordringene deres.

Men jeg bryr meg ikke.

Det skyldes ikke skuespillerne, som gjør det de kan med materialet de har fått. Problemet ligger i at filmen aldri klarer å gi meg følelsen av at det faktisk fortelles en historie. Hendelser kommer og går, mennesker møtes og skilles, men uten at det bygger mot noe som føles betydningsfullt eller forløsende.

Underveis satt jeg flere ganger med følelsen av at mitt eget liv var mer begivenhetsrikt enn det som utspilte seg på lerretet.

Visuelt finnes det riktignok kvaliteter her. Jeg liker koloritten, og filmens uttrykk gir assosiasjoner til eldre filmformat på en måte som passer godt til den nostalgiske stemningen. Det er et gjennomført estetisk valg som jeg absolutt kan sette pris på.

Men også her snubler filmen litt i egne ambisjoner.

I en sentral sekvens velger filmskaperne å gjøre bildet bevisst uskarpt. Jeg skjønner at dette er et kunstnerisk grep med en eller annen symbolsk hensikt, men for meg fungerte det bare som en distraksjon. I stedet for å trekke meg inn i opplevelsen dyttet det meg ut av den.

Musikkbruken traff heller ikke slik jeg hadde håpet. Enkelte av de nye versjonene av deLillos-låtene fungerer greit nok som stemningsskapere, men da filmen tidlig serverte en pønkinspirert versjon av Neste sommer som jeg opplevde som både umelodisk og anstrengende, begynte varsellampene allerede å blinke.

Kanskje vil andre se poesi, gjenkjennelse og generasjonsportrett der jeg ser stillstand. For meg ble dette dessverre en film som aldri fant veien inn. Jeg satt igjen på utsiden hele veien, ventende på at noe skulle skje, eller at karakterene skulle gi meg en grunn til å bry meg.

Den grunnen kom aldri.

Konklusjon: Suser avgårde har et interessant utgangspunkt og et tiltalende visuelt uttrykk, men mangler historien, engasjementet og den følelsesmessige forløsningen som kunne gjort den til noe mer. For meg ble dette en både kjedelig og frustrerende opplevelse.