Som en ekte Arendal-patriot var dette en film jeg nesten følte meg forpliktet til å se. Det er alltid stas når hjembyen dukker opp på lerretet, og jeg hadde også lest om det virkelige mysteriet i lokalavisen tidligere. Utgangspunktet virket rett og slett sjarmerende: To barn som bestemmer seg for å løse gåten om hvem som i over 22 år har sendt anonyme julegaver til en familie på Sunnmøre.

Historien er like enkel som den er fascinerende. Hver eneste jul har familien mottatt en pakke merket «fra alle oss i Arendal», uten å ane hvem avsenderen er. Nå tar søsknene Edle og Brage saken i egne hender og legger ut på en ekte detektivjakt for å finne svaret.

Det høres ut som grunnlaget for en koselig familiefilm.

Og det er det.

Men Mysteriepakken viser seg å være langt mer enn det.

Edle og Brage er naturlige stjerner. De er nysgjerrige, morsomme og fullstendig umulige å ikke bli glad i. Jakten deres på spor tar dem fra familiehistorier på Sunnmøre til julegatene i Arendal, og det er noe genuint sjarmerende over hvordan de angriper mysteriet med barnlig entusiasme og en imponerende besluttsomhet.

Samtidig er regissør Silje Evensmo Jacobsen, som også er moren deres, en viktig del av filmen. Hun klarer å holde historien samlet, samtidig som hun gir rom for lek, spontanitet og de mange små øyeblikkene som gjør at dokumentaren føles levende.

Det som overrasket meg mest, var imidlertid hvor emosjonell filmen blir.

For under mysteriet ligger en historie om tap, sorg og hvordan familier lever videre etter tragedier. Filmen viser hvordan mennesker håndterer savn på ulike måter, og hvordan det å snakke sammen kan være en viktig del av å komme videre. Fordi dette er virkelige mennesker og ikke fiktive karakterer, treffer disse øyeblikkene ekstra hardt.

Jeg ble gradvis investert i hele familien, men kanskje særlig i besteforeldrene. Deres erfaringer og refleksjoner gir filmen en tyngde som løfter den langt forbi det som først fremstår som et koselig julemysterium.

Jeg skal ikke avsløre om mysteriet blir løst eller ikke.

Det jeg kan si, er at filmen leverer en emosjonell forløsning som gjorde sterkt inntrykk på meg.

Like imponerende er måten filmen er laget på. Mange familiedokumentarer kan lett få et uttrykk som minner mer om TV enn kino, men her føles det som en ordentlig spillefilm. Fotoarbeidet, fortellerstilen og rytmen gjør at historien får lov til å vokse til noe større enn bare premisset den starter med.

Jeg gikk inn i kinosalen fordi jeg syntes et julemysterium fra Arendal hørtes interessant ut.

Jeg gikk ut igjen med tårer i øynene.

Det er ikke ofte en dokumentar klarer å være så morsom, spennende, varm og rørende samtidig.

Konklusjon: Mysteriepakken starter som en sjarmerende detektivhistorie, men utvikler seg til å bli en rørende fortelling om familie, sorg, håp og fellesskap. En av årets største positive overraskelser, og en svært sterk kandidat til å bli en ny julefavoritt.