På papiret er mye annerledes denne gangen. Vi har en ny regissør, en ny rollebesetning og et nytt perspektiv på historien. Samtidig er det verdt å huske at Aaron Sorkin skrev manuset til den første filmen, og også står bak manus og regi her. Dermed føles det aldri som om serien har mistet sin identitet, selv om uttrykket er noe annerledes.

Det tok heller ikke lang tid før jeg innså at det ikke er nødvendig å ha sett The Social Network for å få utbytte av denne filmen. Selv om den fungerer som en tematisk oppfølger, står den støtt på egne bein. Historien er tydelig, tilgjengelig og engasjerende i seg selv.

Noe av det jeg likte best, er måten filmen bygger spenning på. Dette er ikke en thriller som er avhengig av store actionsekvenser eller dramatiske konfrontasjoner. I stedet får vi en rolig og tålmodig oppbygning der ubehaget gradvis vokser frem. Filmen har et lavmælt tempo, men uten at den noen gang blir kjedelig eller mister publikums oppmerksomhet.

Tematikken er også svært aktuell. Filmen berører flere av de store spørsmålene som har preget samfunnsdebatten de siste årene: Hvor mye ansvar bør sosiale medier ta for innholdet som publiseres? Når blir moderering og faktasjekking sensur? Og hvor går grensen mellom profitt og samfunnsansvar når algoritmer påvirker hva milliarder av mennesker ser hver eneste dag? Filmen er inspirert av varslingen til Frances Haugen og arbeidet til journalisten Jeff Horwitz, som satte søkelys på flere av disse problemstillingene.

Som alltid med filmer basert på virkelige hendelser er det viktig å huske at dette først og fremst er en spillefilm. Filmskaperne har hatt som mål å fortelle en dramatisk historie, og man kan ikke utelukke at enkelte hendelser er forenklet eller bearbeidet for å fungere bedre på lerretet. Men vurdert som film fungerer dette svært godt, uavhengig av hvor dokumentarisk korrekt alt måtte være.

Jeg likte spesielt dynamikken mellom Frances Haugen og Jeff Horwitz. Forholdet mellom varsleren og journalisten blir motoren i historien, og både Mikey Madison og Jeremy Allen White leverer sterke prestasjoner. Madison imponerer spesielt. Hun spiller Haugen som sosialt klønete, intelligent og tidvis litt utilpass, men uten å gjøre henne til en karikatur. Resultatet er en karakter det er lett å investere seg i.

Jeg synes også Jeremy Strong gjør et klokt valg i rollen som Mark Zuckerberg. Det hadde vært enkelt å måle ham opp mot Jesse Eisenbergs ikoniske tolkning fra den første filmen, men jeg ser egentlig ikke poenget i det. De spiller samme person på to helt forskjellige stadier av livet. Strongs Zuckerberg er eldre, mektigere og betydelig mer isolert. Han klarer å fremstille ham som en figur man ofte opplever som filmens antagonist, samtidig som han lar oss forstå hvordan han selv ser på spørsmål om plattformansvar, sensur og algoritmer. Det gjør karakteren mer interessant enn om han bare hadde blitt fremstilt som en ensidig skurk.

Til slutt sitter jeg igjen med følelsen av at The Social Reckoning lykkes med det vanskeligste en oppfølger kan gjøre: å rettferdiggjøre sin egen eksistens. Den prøver ikke å kopiere The Social Network, men bygger videre på temaene som gjorde den filmen så fascinerende i utgangspunktet.

Konklusjon: En intelligent og spennende thriller som tar for seg noen av vår tids mest aktuelle dilemmaer. Takket være et sterkt manus, gode skuespillerprestasjoner og en tematikk som føles brennaktuell, viser filmen at det fortsatt finnes interessante historier å fortelle i skyggen av Facebook-imperiet.