At han nå retter blikket mot Fosen-saken i La fjella leve, føles derfor som et naturlig neste steg.

Samtidig er dette en litt annerledes Bustnes-film.

Der flere av hans tidligere prosjekter har tatt for seg historier mange av oss visste relativt lite om på forhånd, handler denne dokumentaren om en konflikt som har dominert norske nyhetsflater i flere år. De fleste av oss kjenner hovedtrekkene: samiske reindriftsutøveres kamp mot vindkraftutbyggingen på Fosen, Høyesterettsdommen og den påfølgende politiske dragkampen.

Derfor er ikke dette først og fremst en film som kommer med store avsløringer eller ny informasjon.

Det filmen gjør, er noe annet.

Den gir ansikter til saken.

Mens vi gjennom årene har sett rettssaker, demonstrasjoner, forhandlinger og nyhetsinnslag, lar filmen oss komme tett på menneskene som faktisk lever med konsekvensene av konflikten. Det er her dokumentaren finner sin største styrke.

Gjennom de personlige historiene blir saken plutselig mindre abstrakt.

Og mer menneskelig.

Samtidig reiser filmen noen ubehagelige spørsmål om forholdet mellom rettsstat og politikk. Hva betyr egentlig en seier i Høyesterett? Hva betyr det når landets øverste domstol slår fast at noe er ulovlig og innebærer brudd på menneskerettighetene, men situasjonen likevel fortsetter år etter år?

Dette er spørsmål filmen ikke nødvendigvis besvarer fullt ut, men den tvinger publikum til å reflektere over dem.

Det er også interessant å se hvordan Håvard Bustnes har valgt å fortelle historien denne gangen. De som kjenner filmografien hans vet at han ofte figurerer i egne dokumentarer, enten gjennom fortellerstemme eller som en mer aktiv tilstedeværelse foran kamera. I La fjella leve er han derimot helt fraværende.

Det er et klokt valg.

Fordi dette ikke skal handle om filmskaperen.

Det skal handle om menneskene.

Filmen overlater scenen til de berørte selv, og nettopp derfor får historien en nærhet og troverdighet som gjør sterkt inntrykk. Samtidig viser det at Bustnes ikke er avhengig av å plassere seg selv i sentrum for å lage engasjerende dokumentarfilm. Han lar materialet og menneskene bære fortellingen alene, og resultatet er svært vellykket.

Jeg ble også imponert over hvordan dokumentaren er strukturert. Til tross for at den bygger på hendelser de fleste kjenner til, har filmen en dramaturgi som minner om en spillefilm. Man følger utviklingen i saken med en opplevelse av fremdrift, spenning og usikkerhet. Det gjør både konflikten og menneskene mer engasjerende å følge.

Og så må naturbildene nevnes.

De storslåtte opptakene fra områdene rundt reindriften tilfører filmen en ekstra dimensjon. Ikke bare fordi de er vakre å se på, men fordi de visualiserer hva konflikten faktisk handler om. Det er vanskelig å ikke bli bergtatt av landskapene, samtidig som man får en større forståelse for hvorfor kampen oppleves så viktig for dem som lever der.

Jeg setter stor pris på hva La fjella leve forsøker å gjøre, og enda mer at den lykkes med det.

Som publikummer ønsker jeg ofte en form for forløsning når jeg ser film. Et svar. En løsning. En avslutning.

Dette er ikke den typen film.

Men det er heller ikke virkeligheten.

La fjella leve er ikke en forløsende dokumentar. Den er en opplysende og menneskelig dokumentar. Og kanskje er det akkurat det den trenger å være.

Konklusjon: En sterk, nær og engasjerende dokumentar som flytter fokuset fra politikk til mennesker. Håvard Bustnes viser igjen hvorfor han er blant Norges fremste dokumentarfilmskapere, i en film som belyser en av vår tids viktigste norske konflikter uten å miste menneskene av syne.