Samtidig er det vanskelig å overvurdere hvor viktig den er for den større historien MCU prøver å fortelle. Prinsippet om å bryte noe ned før man kan bygge det opp igjen er motoren som driver hele filmen fremover.

Selv om tittelen sier Captain America, kunne filmen like gjerne hett Avengers 2.5. Eller Avengers: Shattered. Eller Avengers: Deconstructed.

For selv om det ikke hersker noen tvil om at Steve Rogers er hovedpersonen, er dette i praksis en fullverdig Avengers-film.

Det er også noe av grunnen til at filmen fungerer så godt.

Mens mange superheltfilmer handler om hvordan heltene skal beseire en overmektig ytre trussel, handler Civil War om noe langt mer interessant: Hva skjer når heltene selv blir problemet?

Der kommer Helmut Zemo inn i bildet.

Spilt med imponerende kontroll av Daniel Brühl, er han på papiret langt mindre truende enn mange av Marvels andre skurker. Han er ingen gal erobrer, ingen mektig trollmann og ingen verdensødeleggende robot. Det som gjør ham farlig er intelligensen hans. Han forstår at ingen fiende utenfra kan ødelegge Avengers slik Avengers kan ødelegge seg selv.

Motivasjonen hans er også overraskende menneskelig. Den er drevet av tap og sorg, og selv om handlingene hans ikke kan forsvares, er det lett å forstå hvordan han havnet der. Filmen er flink til å minne oss på at store traumer kan drive mennesker til å gjøre utenkelige ting.

Jeg liker også hvordan filmen kaster oss rett inn i actionen. Åpningssekvensen er ikke bare spennende, den etablerer også filmens sentrale konflikt. For første gang blir konsekvensene av Avengers' handlinger satt tydelig under lupen.

Når superhelter kjemper for å redde verden, blir mennesker skadet.

Noen ganger dør de også.

Det er et ubehagelig spørsmål som Marvel tidligere hadde berørt, men aldri utforsket fullt ut.

Det leder naturlig inn i filmens hovedkonflikt: Bør Avengers få operere fritt, eller må de stå til ansvar overfor myndighetene?

Det geniale er at filmen nekter å gi oss et enkelt svar.

På den ene siden har vi Tony Stark, som mener kontroll og regulering er nødvendig. På den andre siden står Steve Rogers, som frykter at politisk kontroll vil gjøre Avengers mindre i stand til å gjøre det som er riktig.

Og det fungerer så godt nettopp fordi disse sidene ledes av to karakterer vi allerede kjenner og liker. Hadde en av sidene vært åpenbart urimelig, ville konflikten falt sammen. I stedet blir vi som publikum tvunget til å spørre oss selv hvem som egentlig har rett.

Jeg tok meg i å være enig med begge.

Et annet høydepunkt er forholdet mellom Steve Rogers og Bucky Barnes. Gjennom små samtaler og minner fra fortiden får vi se to venner som forsøker å finne tilbake til hverandre etter år med krig, hjernevask og tragedier.

Disse scenene tilfører filmen et emosjonelt anker.

Bucky representerer mer enn bare en venn for Steve. Han er et levende bindeledd til livet Steve mistet da han våknet opp i en fremmed tid der alle han kjente var borte. Derfor gir det mening at Steve er villig til å gå så langt som han gjør for å beskytte ham.

Selv om tonen er mørkere enn vanlig, mister filmen aldri den lekenheten som har gjort Marvel så populært. Russo-brødrene balanserer humor og alvor imponerende godt. Filmen blir aldri for tung, men heller aldri så opptatt av vitser at den undergraver sine egne følelsesmessige øyeblikk.

Og så har vi nykommerne.

Introduksjonen av Tom Holland som Peter Parker/Spider-Man er nærmest perfekt. Han fanger ungdommeligheten, nervøsiteten og entusiasmen til karakteren umiddelbart. Etter flere tidligere filmversjoner føltes dette som et friskt pust.

Like imponerende er Chadwick Boseman som T'Challa/Black Panther. Han entrer MCU med en tyngde og verdighet som gjør at han føles etablert fra første scene. Begge karakterene blir umiddelbart verdifulle tilskudd til universet.

Jeg kunne selvfølgelig brukt langt mer tid på å snakke om de spektakulære actionsekvensene, den fantastiske kampkoreografien eller de mange ikoniske bildene filmen serverer oss.

Men hvis jeg skal trekke frem én siste ting, må det bli Stan Lees cameo.

For meg er dette faktisk den morsomste han noen gang gjorde i MCU.

Konklusjon: Captain America: Civil War fungerer både som en fremragende Captain America-film og som en Avengers-film i alt annet enn navn. Den byr på sterke karakterkonflikter, en uvanlig intelligent skurk, glimrende karakterutvikling og flere av MCUs beste introduksjoner. En mørkere Marvel-film som aldri glemmer hjertet, humoren og underholdningsverdien.