Det har ikke filmen.

Som så mye annet fra 90-tallet er dette et ekte produkt av sin tid. Det trenger ikke nødvendigvis å være negativt. Mange filmer fra denne perioden har beholdt sjarmen selv om de har blitt eldre. Street Fighter sliter derimot med et annet problem: Det føles aldri som om noen helt fant ut hva slags film de egentlig prøvde å lage.

Det mest åpenbare problemet er at Street Fighter inneholder overraskende lite... street fighting.

Når man skal filmatisere et av verdens mest kjente kampspill skulle man kanskje tro at slåssing mellom ikoniske figurer var hovedattraksjonen. I stedet får vi en merkelig blanding av actionfilm, militær satire og videospillfanservice som sjelden finner en god balanse.

Dialogen er ofte direkte pinlig, skuespillet er gjennomgående svakt, og karakterene får svært lite å jobbe med. Flere av figurene har egentlig bakgrunnshistorier som kunne vært interessante å utforske, men filmen er så opptatt av å presse inn flest mulig kjente ansikter fra spillene at ingen av dem får særlig utvikling. Resultatet er at det blir vanskelig å bry seg om hvem som lever, taper eller vinner.

Heldigvis finnes det ett stort unntak.

Raul Julia som M. Bison.

Han er uten tvil filmens høydepunkt. Mens resten av rollebesetningen virker usikre på hva slags film de er med i, går Julia all-in. Han spiller skurken med en herlig blanding av overspill, karisma og selvtillit som gjør at han nærmest bærer hele filmen på skuldrene sine. Flere av scenene hans er genuint underholdende, og noen av replikkene og talene hans har blitt legendariske blant fans av filmen.

Jean-Claude Van Damme ser riktignok kul ut som alltid, men dette er heller ikke filmen som vil bli husket som hans sterkeste skuespillerprestasjon. Når manusmaterialet i tillegg gir ham en rekke replikker som knapt høres naturlige ut når de kommer ut av munnen på ham, blir svakhetene ekstra synlige.

Og når vi først skal snakke om ting som ikke fungerer: Hva i all verden gjorde Kylie Minogue i denne filmen? Castingvalget føles fullstendig tilfeldig, og prestasjonen hennes er omtrent like inspirert som resten av manuset. Hun er ikke troverdig, ikke spesielt minneverdig, og bidrar bare til inntrykket av at filmen ble satt sammen uten noen tydelig plan.

Det merkelige er at filmen likevel ikke er fullstendig uten verdi.

Den har en viss underholdningsfaktor nettopp fordi den er så overdreven. Kulissene, kostymene, replikkene og de kreative valgene er tidvis så absurde at man nesten begynner å le med filmen i stedet for av den. Nesten.

I beste fall er dette en klassisk «fun for all the wrong reasons»-film. En film man kan kose seg med dersom man er i humør til å se noe cheesy og fullstendig uten hemninger, men som objektivt sett har svært mange problemer.

Konklusjon: En videospillfilm som bommer på det meste den prøver på, men som reddes fra total glemsel av Raul Julias herlig overdrevne skurkeprestasjon. Morsom på feil måte, men sjelden direkte god.