| Logo
Kino-anmeldelse av Kjærast - Film (2026)
Film: Kjærast (2026)
Aldersgrense: 9 år
Kategori: Drama
Land: Norge
Regi: Erik Poppe
Spilletid: 114 min
Datoer:
| 2026-09-18 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating: 4.6 av 6
Keyword: Erik Poppe

Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (14 kritikker)



Anmeldelsen:

Erik Poppe og Jon Fosse = Sant samlivsdrama

Publisert: [ 16. Oktober 2026 ]
Skrevet av: Pål Frostad

Terningkast:

 ( - )

Ingress:

Vi møter frontfiguren Asle som reiser rundt med bandet sitt og spiller opp til dans. På et lite utested møter han Gerd. Hun ser opp til Asle, ser hans musikktalent og blir skikkelig forelsket i den pene mannen med det lange håret og trygge vesenet. De begynner å date og snart er de kjærester. Når hun blir gravid, tenker de å flytte sammen. Senere synes ikke Gerd det er like lett å ta seg av sønnen deres alene, i mens Asle er på sjøen hele tiden. Hans virke på sjøen byr på utfordringer i forholdet og de er lenge borte fra hverandre…

Anmeldelse:

Erik Poppe er en filmskaper jeg har stor respekt for. Han har laget utrolig mye bra siden spillefilmdebuten med Schpaaa i 1998. Jeg kan nevne i fleng av store filmer som deUSYNLIGE, Kongens Nei, Utøya 22. juli og Hawaii, Oslo. Poppe har jobbet sammen med mange store stjerner og denne gangen er det nobelprisvinner Jon Fosse som er sparringspartner og kunstnerisk inspirasjonskilde for verket Kjærast. Jeg liker hvordan filmen utradisjonelt begynner med en introduksjon av manuset der Jon Fosse selv setter ord på hva han føler rundt at manuset har blitt til en film. Manuset til filmen er basert på et eldre filmmanuskript av Jon Fosse som Fosse og filmskaper Erik Poppe har skapt en film rundt.

Jeg har ingen forhold til forfatterskapet til Jon Fosse. Likevel blir jeg litt grepet av filmen og innholdet i den. Det er en veldig kraft i måten historien fortelles på. Og det henger mye mer i luften enn det som sies med ord. I front for filmen finner vi den mystiske mannen Asle og den mer tradisjonelle unge kvinnen Gerd. Han snakker ekstremt lite og holder det meste for seg selv. Det skaper en dårlig plattform i møte med andre som prøver å forstå ham, og da særlig hans kone Gerd, som ikke klarer å kommunisere skikkelig med ham. Dette danner grunnlaget for konflikten i handlingen.

Det er stor poesi i dette filmverket. Elsker hvordan hvert ord som Asle velger å lire av seg kan ha et stort antall tolkninger på smått og stort. Det gjør at innholdet får en større dybde i seg. Alt er bygget opp som et realt nedstrippet drama der en kvinne og en manns forhold står i sentrum. Vi følger dem fra hvert deres ståsted, der Gerd sier hva hun mener og Asle velger en helt annen strategi og sier minst mulig. Tror denne filmen speiler noe mange kan kjenne seg igjen i. Hvordan den første kjærligheten fører to stykker sammen og hvordan man sakte men sikkert også sklir fra hverandre igjen etter at man har fått barn og merker hvor forskjellige man egentlig var.

Dette omhandlet et lite sted på 1980-tallet en gang, men har ikke en skikkelig følelse av 1980-tallet i seg. Estetikken i filmen har heller litt av 1970-tallet i seg. Jeg elsker at filmskaper Poppe dykker ned i det enkle og at dette blir et hverdagsdrama med en del å tenke over. Filmen er vakker fotografert. Naturen og havet er majestetisk nok. Elsker detaljen med at tagningene av sjøen går baklengs, som skaper en fiffig og poetisk effekt på det hele. Skuespillet er også temmelig solid med Leo Magnus de la Nuez og Kristi-Helene Engeberg i de førende rollene, med Audun Gallefoss i en strålende barnerolle som deres sønn.

Konklusjon
Handlingen i filmen er heller spinkel og dialogen er på et minimum, men det gjør at vi får ta større del i dramaet. Det ligger utrolig mye mellom linjene i filmen. Vi skjønner at noe har skjedd med Asle til sjøs. Filmen gir deg ingen konklusjoner, men han har gjort ett eller annet han ikke burde, men helt hva det er kan man bare gjette på. Jeg liker også det ujålete preget på filmen og hvordan filmen skildrer den første kjærligheten på en svært troverdig måte. Mye dreier seg om Asle, men det er nok Gerd man får mest sympati med i hennes strev med å forsøke å få en ordning på det som ikke fungerer. Han er nesten mest en mann som ikke er til stede i sitt eget liv. Den seige rytmen kler filmen og skaper en behagelig ro rundt det hele. Erik Poppe har laget en vakker film ut av Jon Fosses filmmanus. Dette er en norsk film som går mot strømmen og serverer deg noe som er så langt fra den typiske Hollywood-romantikk som man kommer.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]