Hvis du går inn i Street Fighter med forventning om at dette skal være dum moro, full av overdrevne kamper, fargerike karakterer og et manus som ikke alltid tar den mest logiske veien fra A til B, så kommer du sannsynligvis til å ha det ganske gøy. Filmen vet stort sett hva den er, og den prøver heldigvis ikke å overbevise oss om at dette er høy kunst.

For dette er ikke finkultur.

Dette er folk som slår og sparker hverandre gjennom vegger.

Og det er helt greit.

Jeg hadde fortsatt 1994-versjonen friskt i minne etter et nylig gjensyn, og den filmen har mange problemer. Selv om 2026-versjonen ikke er perfekt, fungerer den betydelig bedre. Denne gangen føles det som om filmskaperne faktisk har forsøkt å fange essensen av spillserien, samtidig som de har laget en historie med karakterer det er mulig å investere seg i.

Den største utfordringen var kanskje skurkerollen.

Det beste med 1994-filmen var uten tvil M. Bison, takket være den legendariske prestasjonen til Raul Julia. Å finne noen som kunne ta over stafettpinnen virket nærmest umulig. Heldigvis viser David Dastmalchian seg å være et inspirert valg.

Hans versjon av Bison er mindre teatralsk, men betydelig mer truende. Han spiller karakteren med en intensitet og autoritet som gjør at han fremstår både kalkulerende, hensynsløs og ustabil. Det er ikke bare dialogen som selger karakteren. Blikkene, kroppsspråket og ansiktsuttrykkene gjør minst like mye av jobben. Du kjenner umiddelbart at dette er en mann man ikke ønsker på dårlig side av.

Filmen har et stort ensemble av figurer fra spillene, men det var faktisk Ken Masters, spilt av Noah Centineo, som traff meg mest emosjonelt. Han lever i skyggen av Ryu, føler seg mislykket og bærer på en frustrasjon som gjør ham langt mer interessant enn jeg hadde forventet. Det gir figuren en menneskelighet som gjør at han skiller seg ut i en film som ellers er full av større-enn-livet-karakterer.

Kampkoreografien fortjener også mye ros. Den er både spektakulær og fullstendig latterlig, akkurat slik Street Fighter skal være. Men det viktigste er at actionen faktisk er lett å følge. Kameraarbeidet og klippingen gjør at man ser hva som skjer, og flere ganger satt jeg igjen usikker på om det var skuespillerne eller stuntutøverne som leverte de villeste momentene.

Det er kanskje ikke den mest sofistikerte actionfilmen du kommer til å se i år.

Men den er veldig underholdende.

I tillegg fungerer filmen som et kjærlighetsbrev til 90-tallet. Både fargepaletten, produksjonsdesignet og musikkvalgene bidrar til en nostalgisk stemning som passer perfekt til materialet. Filmen omfavner arven fra spillene uten å bli en ren kopi av dem, og det setter jeg pris på.

Konklusjon: Street Fighter er verken subtil eller spesielt smart, men den er morsom, energisk og langt bedre enn den har noen rett til å være. Når filmen omfavner galskapen sin og lar karakterene sparke, slå og hadouke seg gjennom handlingen, er den faktisk skikkelig underholdende.