Dette var en indisk film jeg hadde sett frem til av flere grunner. Ikke bare var den første Jailer filmen min aller første opplevelse med indisk film på kino, jeg har også lenge hatt en tendens til å foretrekke sør-indiske filmer fremfor mye av det som kommer fra Bollywood. Men først og fremst var det én grunn til begeistringen:

Rajinikanth.

I India lever konseptet med superstjerner fortsatt i beste velgående på en måte vi knapt ser maken til i vestlig film lenger. Jailer 2 er fullstendig klar over dette, og filmen gjør ingen forsøk på å skjule det.

Tvert imot.

Før historien i det hele tatt begynner, etter at alle logoene til produksjons- og distribusjonsselskapene har passert lerretet, kommer de magiske ordene:

SUPER STAR

RAJNI

Og når den ikoniske silhuetten hans dukker opp på skjermen, vet man umiddelbart hva slags opplevelse man har i vente.

Dette handler om energi.

Og filmen leverer energi i bøtter og spann.

Riktignok bruker den litt tid på humor og karakterarbeid før galskapen for alvor setter inn, men hele veien kjenner man et driv som gjør det umulig å kjede seg. Der mange moderne actionfilmer blir mekaniske og forutsigbare, føles Jailer 2 konstant i bevegelse.

Jeg var også spent på hvordan filmen skulle håndtere etterdønningene av den forrige filmen. Avslutningen der hadde en emosjonell tyngde som virkelig traff, og en liten stund fryktet jeg at konsekvensene skulle glemmes til fordel for mer action og fanservice.

Heldigvis var den bekymringen grunnløs.

Filmen husker hva som har skjedd, og den lar hendelsene påvirke Tiger Muthuvel Pandian på en måte som gir historien litt ekstra tyngde under all underholdningen.

Når det er sagt, er dette ikke en av de mer lagdelte indiske filmene som gradvis pakker ut overraskelser og avsløringer. Historien er relativt rett frem.

Dette er først og fremst en actionfilm.

En brutal, høylytt, morsom og fullstendig uhemmet actionfilm.

Og den vet det.

Rajinikanth har nærmest oppnådd en slags mytologisk status i India. Mange av de gamle Chuck Norris-vitsene har etter hvert blitt omskrevet til å handle om ham, og filmen omfavner dette for fullt. Når han gjør ting som er fullstendig latterlige etter vanlige målestokker, er det ikke fordi filmskaperne ikke forstår hvor absurd det er.

Det er fordi de vet nøyaktig hvor absurd det er.

Og publikum elsker det.

Den selvbevisste humoren gjør de mest overdrevne øyeblikkene enda morsommere.

Det er heller ikke nødvendigvis slåsskoreografien som imponerer mest her. Filmen bruker heller stil som våpen. Slow motion-sekvensene kommer på løpende bånd, ofte akkompagnert av eksplosjoner, heroiske positurer og musikk som skrur energinivået opp til maksimalt. Hvis noen fortalte meg at regissøren hadde studert Zack Snyder-filmer mellom opptakene, ville jeg ikke blitt overrasket.

Likevel er det Rajinikanth selv som selger hvert eneste øyeblikk.

Måten han går på.

Måten han ser på folk.

Måten han bare står stille på.

Alt kroppsspråket forteller deg at dette er en gammel mann man absolutt ikke bør kødde med.

Filmen benytter seg også flittig av cameoopptredener fra flere store stjerner på tvers av ulike indiske filmindustrier, og selv om det åpenbart er fanservice, fungerer det. Tvert imot blir det en del av moroa. Når kjente ansikter dukker opp for å stå skulder ved skulder med Rajni, føles det nesten som en feiring av indisk populærkultur i seg selv.

Det er lett å forstå hvorfor denne typen filmer ikke fungerer for alle. Man må akseptere at indisk kommersiell film ofte opererer etter andre regler enn vestlig film. Logikk og realisme kommer ikke nødvendigvis først.

Underholdning gjør.

Og når man først aksepterer det, er Jailer 2 en fryd.

Konklusjon: Jailer 2 er kanskje ikke den mest komplekse filmen du kommer til å se i år, men den er full av selvtillit, energi og stjernekraft. Med Rajinikanth i storform, underholdende cameos, pulserende musikk og et visuelt uttrykk som omfavner det spektakulære, er dette akkurat den typen film som minner meg på hvorfor jeg er så glad i sør-indisk kino.