Danske Nicolas Winding Refn er en uredd filmskaper som stadig utforsker nye filmatiske landskap. I hans siste film får vi både glamour, spacesuitdrakter, samuraisverd og dampende erotikk. «Her Private Hell» vises på filmfestivalen BIFF, og kommer på kino i ultimo november.

Nicolas Winding Refn er en av Danmarks mest modige filmskapere, og det sier vel ikke så rent lite. Men han er også en "hit & miss"-regissør, og hans filmer kan både være høykvalitet og lavmåls. Tidlig i sin karriere i Danmark er han kjent for de brutale «Pusher»-trilogien og «Bleeder» (1999) og med engelskspråklige skuespillere for «Bronson» (2008), , «Only God forgives» (2013) og «The Neon Demon» (2016).

Denne mannen er ikke redd for kontroversielle scener, og vold og sex er ofte ingredienser i danskens filmer. Begge deler får man også servert i store monn i denne filmen. Her private hell høres lovende ut på papirer, og Refn har selv sagt at han hadde en nær døden opplevelse i 2023, som denne filmen er et forsøk på å visualisere. Kanskje derfor er det en slags drømeaktig-univers som ikke altfor logisk, altså ikke helt ulikt noen av David Lynchs eksperimentelle filmer.

Vi møter den unge skuespilleren Elle, hennes stemor Dominique og hennes nye kollega Hunter. Karakteren har det til felles at livene deres kretser rundt Elles far. Den uansvarlige Johnny Thunders har vært fraværende i hennes liv, men han føles tilstedeværende på andre måter.

56-åringen skal også ha kred for at han stadig påtar seg nye utfordringer. Ikke bare er dette Refns første sci-fi og imponerende nok hans første film med handling fra Japan (på japansk språk). Hvor mye japansk dansken kan vet jegikke, men det er ikke særlig mange vestlige filmskapere som har laget film på japansk, og det er kred for det. Scenene fra Japan er faktisk de beste i «Her private Hell»; estetisk, brutal vold i yakuza-setting, med samuraisverd og det hele, flott koreografert. Begynnelsen og slutten er futuristisk sc-fi à la Strek Trek og dessverre ikke særlig engasjerende. I hele tatt lurer man på hvorfor dansken må bruke så eksotiske locations. Det er egentlig heller ikke noen skuespillere som utmerker seg spesielt, og man undres: Er det bare for å gjøre en tynn story mer innbydende? Nesten to timer føltes uansett i meste laget denne hallusinatoriske neonblinkende verdenen. Refn skal ha kred for at han tør å eksperimentere med filmmediet, og han er dyktig med estetikk. Dette kunne blitt kult om manus hadde vært bedre.