( + )

Alt spinner rundt folk som jobber i forvaltningen av oljefondet, familien deres og venner av dem. Kvinnene innlemmer Annema som blir kastet ut av hjemmet (som han eier) da hun fersker ektemannen Arne med å stå i med en yngre dame på jobben i oljefondet. Hennes eldre venninne Mona har kreft, men blir ikke prioritert til behandling fordi hun er for gammel. Dataeksperten Nina jobber i oljefondet og har gjort en god jobb der, men mister jobben fordi ‘gutteklubben grei’ ansetter en ung uerfaren mann som holder med dem. Vi følger denne gjengen med godt voksne kvinner som kommer sammen for et hårete felles mål: De skal rane oljefondet for å ta igjen på samfunnet de som styrer galskapen. Med på ranet blir også Annemas mor Esther og den svært så miljøbevisste datteren Maria. Det blir et kuppforsøk som ikke går helt etter planen…

Jeg lo og humret litt da jeg så traileren til Pensjonistkuppet. Det gjorde at jeg fikk litt forventninger til den åpenbart grunne komedien med de alvorlige undertonene rundt aldersdiskriminering av ymse slag hos kvinner. Filmen leverer greit og får meg til å smile og le, men de store latterbrølene uteblir. Til det er dette et for simpelt og ufarlig i komikken som favner fra situasjonskomedie til ordspillvitser med mer og litt lettere action i blandingen som sper på noe av underholdningsverdien.

Filmen er veldig lavmeldt og enkel i den humorutførelsen og med litt TV-serie-aktige replikkmorsomheter i sentrum, i litt samme gaten som Tore Ryens Mot i brøstet eller Fredriksons fabrikk, men uten å treffe like godt som de nevnte TV-seriene gjør på sitt beste. Likevel er det en god del hjerte i filmen og pensjonistene som satt i salen lo langt mer og lengre enn det jeg gjorde. Med andre ord treffer nok filmen langt bedre for hovedmålgruppen som er passert 60 år og eldre.

Dette er en virkelig ensemblefilm og castet er ganske kult med store navn på blokka som Hege Schøyen, Anne Marie Ottersen (Fredrikssons Fabrikk og Hustruer), Anette Hoff (Hotel Cæsar), Vivild Falck Berg (Pørni og Nepobaby), Bente Børsum (Reisen til Julestjernen), Dennis Storhøi (Kamilla og Tyven), Per Kjerstad (Psykodrama og Hotel Cæsar) og Charlotte Frogner (Side om side). Alle spiller noen friske innslag av noen roller med Hege Schøyen i spissen for herligheten.

Det virker som om filmskaperne ikke tok noen sjanser når de lagde komedien. Du får derfor et fjærlett kupp-plott med få overraskelser og svært ufarlig humor. Det at du kjenner dem gjør kanskje filmen morsommere enn om du ikke vet hvem de i front er og hva de har gjort før. Det er også noen småspennende partier, men dette er i overkant lyst og ledig, som en oppdatert kvinnelig versjon av Olsenbanden. Jeg liker noen av plottmomentene, men i det store og det hele kunne dette vært milevis morsommere og mer sammensatt som underholdningsverk.

Jeg trykket filmskaper Gunnbjörg Gunnarsdóttir til mitt bryst gjennom den mørke og morsomme barnefilmkomedien Victoria må dø. Her kommer hun med en slappere komedie etter den solide og sjarmfulle debutfilmen. Det mangler en del trøkk i manusarbeidet. Likevel er dette greit utført og filmen er ikke direkte dårlig, bare mindre kvikk i utførelsen. Tempoet kunne også vært høyere, men er proft visuelt utført. Det er gøy at de også prøver seg i en lightversjon av signaturscenen med Tom Cruise i Mission: Impossible.

Konklusjon
For min del synes jeg filmen var veldig gøy å se, men humoren kunne hatt mer snert og intensitet. Jeg synes også plottet kunne hatt flere tvister og mer fremdrift. Dette glir med litt for lett til tider, selv om slutten er en fornøyelig nok ende på visen. For målgruppen er dette en grei film med humor fra tiden da de var unge voksne. Det er også noe å kjenne seg igjen i for de over 60. De alvorlige undertonene er med på å forsterke inntrykket av handlingen. Om du er litt lettledd er dette en god skuring. Ikke forvent deg for mye, så kan det være akkurat dette du trenger som humørspreder i høstmørket. Jeg håper at Gunnarsdóttirs neste film vil ha mer futt og fart i komedien.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]