Vi lever i en tid der superheltfilmer ofte blir anklaget for å være for mange, for like eller rett og slett ikke gode nok. Begreper som «superhelt-fatigue» dukker opp stadig vekk, og da synes jeg det er verdt å ta et blikk bakover. Ikke nødvendigvis for å forsvare dagens filmer, men for å minne oss på hva sjangeren faktisk har kommet fra.

I mitt dypdykk i eldre og mer obskure superheltfilmer var denne et naturlig stoppested.

Ikke fordi filmen er spesielt god.

Men fordi historien bak den er langt mer interessant enn selve filmen.

The Fantastic Four ble laget først og fremst for at rettighetshaverne ikke skulle miste filmrettighetene til karakterene. Filmen ble ferdigstilt, men aldri offisielt utgitt, og har siden fått en nesten mytisk status blant tegneseriefans. Ironisk nok er mysteriet rundt filmen langt mer engasjerende enn noe som faktisk skjer på skjermen.

Dessverre er det omtrent her de positive tingene stopper.

Filmen bærer preg av et ekstremt begrenset budsjett, men problemet er ikke bare mangel på penger. Det føles heller ikke som om noen hadde ambisjoner om å lage noe som faktisk skulle tåle å bli sett av et publikum.

At filmen ble produsert omtrent samtidig som Jurassic Park er nesten vanskelig å forstå når man ser resultatet. Selvsagt er budsjettene milevis fra hverandre, men kontrasten illustrerer hvor primitive mange av effektene fremstår. Flere steder ser animasjon og live action ut som om de kommer fra to helt forskjellige produksjoner som ved et uhell har blitt klippet sammen.

Historien hjelper heller ikke.

Plottet er syltynt, konflikten mangler tyngde, og innsatsen føles aldri spesielt viktig. I sentrum står Doctor Doom, som dessverre fremstår mer som en karikatur enn den formidable skurken han burde være. Overdreven latter, teatralske fakter og mangel på reell trussel gjør at han aldri blir den motstanderen filmen trenger.

Klippingen er heller ikke spesielt vellykket.

Mellom scenene får vi diverse overgangseffekter som føles mer inspirert av gamle TV-serier enn en spillefilm. Flere av grepene gir assosiasjoner til 60-tallets Batman-serie, men forskjellen er at denne filmen ikke virker selvbevisst nok til at det blir morsomt. Tonen hopper i stedet ustøtt mellom gravalvor og noe som tidvis minner om en billig såpeopera.

Det er faktisk øyeblikk hvor filmen føles nærmere Glamour enn Marvel.

Musikken er et av de få områdene hvor filmen tidvis overrasker positivt. Enkelte komposisjoner er genuint fine og tilfører en liten dose storhet som bildene aldri klarer å levere. Samtidig finnes det andre musikalske valg som er så overdrevne at de grenser til parodi. Flere ganger føltes det som om noen burde gått bak The Thing og spilt en dyp tuba-tone for hvert eneste skritt han tok.

Når det gjelder skuespillerne, gjør de egentlig en hederlig innsats. Faktisk er det nesten litt synd på dem. De spiller som om de tror de medvirker i en ekte kinofilm med et publikum i vente. Det er vanskelig å ikke respektere innsatsen deres, spesielt når man tar dialogen i betraktning.

For dialogen er brutal.

Replikkene er så stive og unaturlige at det er vanskelig å tro at ingen under innspillingen stoppet opp og stilte spørsmål ved dem. Likevel går skuespillerne til oppgaven med imponerende alvor, som om materialet fortjener det.

Det gjør det dessverre ikke.

Konklusjon: Det mest fascinerende ved The Fantastic Four er at den eksisterer. Som film er den rotete, billig, dårlig skrevet og full av kreative valg som aldri fungerer. Som kuriositet er den derimot uvurderlig, fordi den viser hvor langt superheltsjangeren har kommet siden 1994.

Og kanskje sier det mest om filmen at den faktisk fikk meg til å sette mer pris på Madame Web, Catwoman og Batman & Robin.