Av og til er det verdt å se seg tilbake for å huske hvor superheltsjangeren faktisk kommer fra. Ikke bare de store klassikerne alle kjenner, men også de litt mer obskure og halvveis glemte produksjonene som har vært med på å forme veien frem mot dagens milliardfranchiser.

Spider-Man fra 1977 er et slikt interessant tidsdokument. Dette var tross alt året før Superman kom på kino og bidro til å definere hvordan moderne superheltfilmer skulle lages. Her befant filmskaperne seg fortsatt i relativt ukjent terreng. Oppskriften var ikke helt ferdigutviklet ennå.

Teknisk sett er dette en TV-film som fungerte som pilotepisode for serien The Amazing Spider-Man, men den ble også vist på kino i flere land og fant senere veien til VHS-markedet.

Og ja, som så mange ganger før når man går tilbake til eldre filmer, må jeg ty til uttrykket «produkt av sin tid».

Men denne gangen mener jeg faktisk ikke det som kritikk.

For selv om filmen har åpenbare begrensninger, føles det som om menneskene bak oppriktig prøvde å fortelle en god historie. Problemet er bare at de bommer på noen ganske sentrale elementer av det som gjør Peter Parker og Spider-Man så fascinerende.

Jeg skjønner tankegangen. I 1977 var det nok selve Spider-Man-pakken publikum ønsket å se. Kostymet. Kreftene. Veggklatringen. Netskytingen.

Men for oss som kjenner figuren godt, er det vanskelig å ikke savne resten av mytologien.

Her finnes ingen av de ikoniske superskurkene som forbindes med Spider-Man. Kanskje manglet de rettighetene. Kanskje manglet de budsjettet. Uansett årsak merkes fraværet. Når man sitter med en av tegneseriehistoriens rikeste skurkegallerier, blir det litt tamt når hovedmotstanderen er en skurk med en relativt beskjeden plan sammenlignet med det vi forbinder med figuren i dag.

Origin-historien er også litt mangelfull.

Vi får riktignok se Peter bli bitt av den radioaktive edderkoppen og oppdage kreftene sine. Men så hopper filmen nærmest rett til at han er en superhelt som ønsker å gjøre det rette.

Det mangler noe vesentlig.

Uncle Ben er fullstendig fraværende, og med ham forsvinner også den viktigste lærepengen i Spider-Mans historie. Vi får aldri se Peter misbruke kreftene sine, begå feil eller lære den brutale leksjonen som former ham til helten han blir. Dermed mangler også noe av drivkraften og tragedien som ligger i figuren.

Filmen bommer også litt på J. Jonah Jameson. David White gjør en solid jobb i rollen, men karakteren er rett og slett for sympatisk. I tegneseriene fungerer Jameson nesten som en antagonist for Spider-Man, uten nødvendigvis å være verken ond eller kriminell. Den dynamikken finnes knapt her.

Heldigvis er det også flere ting som fungerer.

Den største styrken er uten tvil Nicholas Hammond.

Han spiller Peter Parker med en varme og oppriktighet som gjør karakteren lett å like. Han er usikker, litt keitete og genuint sympatisk. Akkurat slik Peter Parker bør være når han ikke er Spider-Man. Selv om manus ikke gir ham alt han trenger, klarer Hammond å skape et menneske jeg faktisk bryr meg om. Det ligger en oppriktighet i både replikkene og blikket hans som gjør at karakteren føles ekte.

Jeg liker også at filmen går i en litt annen retning enn mange moderne superheltfilmer.

Skurken forsøker ikke å ødelegge verden.

Han prøver ikke å åpne portaler til andre dimensjoner.

Han ønsker i hovedsak å manipulere og presse mennesker for penger.

Det gir historien et mer jordnært preg som faktisk passer ganske godt til en figur som Spider-Man. Samtidig er bruken av tankekontroll et overraskende interessant element. Det er morsomt å se hvordan et grep vi forbinder med flere nyere Marvel-filmer allerede dukket opp her på 70-tallet.

Og så må lydsporet nevnes.

Det er fantastisk 70-talls.

Funky, energisk og full av personlighet. Flere ganger fikk det meg til å tenke på en merkelig blanding av Rocky og Shaft, og det gir filmen en egen identitet som skiller den fra mange andre TV-produksjoner fra samme periode.

Til syvende og sist er dette mest interessant som en kuriositet fra en annen tid. Jeg savner flere av de sentrale figurene som definerer Spider-Man-universet, og ikke minst den karakteristiske New York-stemningen som senere versjoner har gjort så viktig. New York føles nærmest som en egen karakter i de beste Spider-Man-historiene, og den følelsen er langt svakere her.

Men samtidig har filmen en historie som fungerer, en likandes hovedrolleinnehaver og et overraskende godt soundtrack.

Det er kanskje ikke fantastisk.

Men det er absolutt en interessant film å se for de som er nysgjerrige på hvor superheltsjangeren kommer fra.

Konklusjon: En sjarmerende og tidvis klønete Spider-Man-versjon som mangler flere sentrale ingredienser fra tegneseriene, men som reddes av en sympatisk Nicholas Hammond, et fengende lydspor og en oppriktig vilje til å fortelle en god historie. Som historisk kuriositet er den langt mer interessant enn den kanskje har lov til å være.