De mørke finske skogene burde være en bra location for horror i disse halloweentider, eller hva? Undertegnede så «Nightborn» på BIFF, men ble ikke helt overbevist.

Opp gjennom årene har vi sett noen "creepy" filmatiske forsøk på å gjøre unger og babyer skremmende. Tenk på «Omen» (1976), «Pet Sematary» (1989), «Braindead» (1992). Den finske svarte komedien/grøsseren er ikke helt der oppe, selv om den prøver hardt. I enkelte scener virket den høylytte , krevende og vrælende babyen ganske fæl, men i neste vending er den ikke så skummel likevel. Dette skal både være en grøsser og svart komedie, men det var vel kun et par ganger jeg humret og skvatt. Tittelkarakteren føltes mer irriterende enn skummel.

Dypt inne i de finske skoger har Saga og hennes britiske ektemann flyttet sammen med sin nyfødte sønn. Han ble også unnfanget i dette området.

Foto copyright: SF Norge

«Nightborn» er nokså lang og dvelende, og byr på få overraskelser. Den har et god poeng med at morsrollen kan iblant være så altoppslukende at det føles som om man har med et demonisert barn å gjøre. Sånn sett gir det mening at regissør og manusforfatter også er en kvinne. Dette er Hanna Bergholms andre spillefilm.

Babyen, som drikker så hardt melk fra sin mors bryst at hun begynner å blø, er så visst en plage også for publikum. Men hennes manne og andre rundt henne skjønner ikke. Og det åpnes for at det også kan handle om fødselsdepresjon. Seidi Haarla i hovedrollen som utslitt mor spiller med sterk innlevelse, Rupert Grint (kjent fra «Harry Potter») gjør også en god rolle som hennes mann (for øvrig morsomt å se at den lille rødhårete gutten i Galtvort-gjengen nå har blitt en stor, kraftig bamse)! Ankepunktet er at storyen blir dessverre nokså tynn, og det føles ut som 91 minutter virkelig er å presse altfor mye melk ut av et enkelt plott.