"Hvem eier historien?" spør Edward Said i «Between worlds». Filosofen har blitt kalt en av de mest veltalende forsvarerne for palestinernes sak. Endelig har det kommet en dokumentarfilm om filosofen som døde i 2003. Hans ideer lever ennå videre.

Flere som har studert humaniora på universitetet har vært borte i Edward Said (1935-2003) og Orientalismen. Kort sagt går det ut på hvordan man ser på folkeslag i Østen, og de fremstilles gjerne som stereotypier på en negativ måte. De er "the other". Livet og engasjementet til Edward Said er nært knyttet opp til Palestina og palestinernes kamp.

Innledningsvis forteller Said om sin middelklasse-oppvekst i Palestina, som senere ble til Israel (og på den tiden var et britisk protektorat). Familien bodde i Jerusalem, og han husker blant annet at faren kjøpte et filmkamera og filmet barna. I 1948, da Israel ble dannet, ble palestinere drevet ut. Familier måtte reise i eksil til Egypt. Som tenåring sendte faren ham til USA, på internatskole i New England, senere studerte han ved Princeton og Harvard og underviste i litteratur ved Columbia University i New York fra 1963 og ut livet.

Said er en veltalende, karismatisk akademiker som er forholdsvis flink til å forklare ting på en engasjerende og enkel måte. Mesteparten av tiden er det Said selv som (i arkivklipp) forteller om sitt liv og sine observasjoner, erfaringer og refleksjoner. I betydelige deler av livet følte Said at han ikke tilhørte noen steder, og tilbragte mye tid på biblioteket og leste bøker. «Exile is an important metaphor in my life», sier han selv.

I forbindelse med Israels syv-dagers krig mot arabiske naboland i 1967 var det at Said ble bevisst på hvordan arabere ble fremstilt i amerikanske medier. De ble sett på som voldelige, fanatiske og feige. Før den tid var han nokså upolitisk. Nå ble han politisk engasjert. «Jeg så folk høre nyheter fra krigen i små transistorradioer på metroen og andre steder, og de spurte «How are we doing in the war?» Amerikanere identifiserte seg med israelerne». Senere så Edward Said behovet for å gi en stemme til den stilltiende araber.

Foto copyright: SF Norge

Boken «Orientalisme» ble publisert i 1978, og er oversatt til 26 språk.

I den tar han for seg hvordan Vesten ser på det gamle Orienten. Dessuten er Said også en pioner innen post-kolonialistisk-teori, og han forklarer at han vokste opp i to koloniserte områder (Palestina og Egypt, som begge var britiske på den tiden), og fikk som gutt lære at han var svakere og underlegen i forhold til kolonimakten. «I began to be conscient of myself as someone other than who I thought I was, constructed as an other to the English,” kommenterer han.

At den viktige tenkeren har mye humor og glimt i øyet kommer godt frem. Eksempelvis når han sier at mens Detroit er kjent for å være byen som produserer byen, har Jerusalem vært kjent som produsent av religioner.

Her er flere arkivopptak fra amerikanske talk shows på 1980- og 1990-tallet hvor Edward Said er invitert som gjest til å diskutere med jøder og Israels forkjempere. I et par klipp er det sinte, arrogante sionister som nærmest kjefter på ham for at han taler palestinernes sak, og skjeller han ut for at han støtter PLO, som av Reagan ble kalt en terrororganisasjon. Ifølge Edward Said virker sionister i USA mer ekstreme enn jøder i Israel.

Stemmen til Edward Said er behagelig å høre på, elegant mikset med musikk, lydklipp fra omtalte dramatiske hendelser og nyhetsklipp. Man hører også instrument assosiert med Midtøsten, som skaper en orientalsk stemning. I enkelte klipp hører vi også Said spille pianostykker av Chopin.

Men det er også mangler i filmen. At Said har blitt oppdratt som kristen er interessant, og vi kunne gjerne fått høre mer om hans personlige tro. Islam, som er den religionen de fleste palestinere og arabere knytter seg til, skulle jeg gjerne også hørt Saids tanker om. Men uansett hva du tenker om konflikten i Midtøsten, om Israel eller palestinere, er jeg ganske sikker på at denne dokumentaren vil være interessant og opplysende for deg.