Jeg hadde egentlig allerede akseptert premisset for disse tidlige Spider-Man-filmene etter den første filmen med Nicholas Hammond. De opererer med begrensede budsjetter, bruker få elementer fra den etablerte Spider-Man-mytologien og holder seg langt unna de fleste av de ikoniske skurkene fra tegneseriene. Det kan jeg leve med.

Problemet er at denne filmen føles både tregere og mindre engasjerende enn forgjengeren.

Det er mulig noe av dette skyldes at filmen i praksis er satt sammen av episoder fra TV-serien, og at jeg ikke har sett alt som skjer mellom den første filmen og denne. Det kan ha påvirket opplevelsen. Samtidig må en film kunne fungere på egne bein, og her synes jeg den sliter.

Når historien ikke klarer å holde interessen oppe, blir svakhetene også langt mer synlige.

Et godt eksempel er filmens tolkning av Spider-Mans edderkoppsans. Her begynner øynene hans å blinke, skjermen farges rød, og han får nærmest synske glimt av hendelser som kommer til å skje eller farer som befinner seg et helt annet sted.

Ikke bare ser det billig ut.

Det er heller ikke slik edderkoppsansen fungerer.

Tradisjonelt er den et faresignal som varsler Peter om overhengende trusler og hjelper ham med å reagere raskt. Den gir ham ikke klarsyn eller evnen til å se inn i fremtiden. Man kan selvfølgelig gjøre endringer i en adaptasjon, men dette oppleves ikke som en forbedring. Snarere virker det som om filmskaperne misforstod hvordan evnen fungerer.

Det blir ekstra merkelig fordi denne versjonen av Spider-Man ellers ikke fremstår spesielt mektig. Flere ganger sliter han i håndgemeng med helt vanlige motstandere uten superkrefter, situasjoner som normalt burde vært relativt uproblematiske for figuren.

Skurken denne gangen, Mr. White, spilt av Robert Alda, er heller ikke spesielt minneverdig. Trusselen hans er i utgangspunktet alvorlig nok. Han ønsker å bruke en plutoniumsbombe for å presse til seg penger. Problemet er at motivasjonen stopper omtrent der. Han er grådig fordi manus sier at han er grådig.

Det finnes lite dybde.

Lite personlighet.

Lite som gjør ham interessant.

Jeg skal ikke bagatellisere hvor alvorlig en slik trussel ville vært i virkeligheten, men som superheltskurk føles han mer som en figur fra en gammel kriminalserie enn en motstander for Spider-Man.

Effektene hjelper heller ikke særlig.

Noe av veggklatringen fungerer faktisk ganske greit til å være 1978, men vevskytingen og svingingen gjennom byen ser dessverre ganske jalla ut. Det er egentlig ikke så mye mer å si om den saken.

Filmen bommer også på en karakter som burde vært enkel å få riktig: J. Jonah Jameson.

Rollen spilles denne gangen av Robert F. Simon, som gjør en helt grei innsats. Problemet er ikke skuespilleren, men hvordan karakteren er skrevet. Jameson skal være arrogant, smålig, sta og nærmest besatt av sitt hat mot Spider-Man. Han fungerer ofte som en antagonist uten å være en skurk.

Her er han nesten det motsatte.

Han er sympatisk.

Rimelig.

Fornuftig.

Kort sagt ikke særlig lik J. Jonah Jameson.

Når dette attpåtil er en av de få sentrale figurene fra Spider-Man-universet som faktisk er med, blir det ekstra synd at de ikke treffer bedre. Ærlig talt kunne de like gjerne gitt funksjonen til en helt original karakter.

Heldigvis finnes det fortsatt noe som fungerer.

Og den viktigste grunnen heter Nicholas Hammond.

Filmen gir igjen mer plass til Peter Parker enn til Spider-Man, og det er egentlig til dens fordel. Hammond spiller Peter med en oppriktighet, sjarm og litt klønete naivitet som føles veldig riktig. Han er lett å like, og han fremstår som et genuint godt menneske. Selv når resten av filmen svikter, klarer han å holde på interessen min.

Kostymet er heller ikke så verst.

Bortsett fra masken.

Masken er fortsatt et problem.

Konklusjon: Spider-Man Strikes Back mangler mye av sjarmen som gjorde forgjengeren til en interessant kuriositet. Handlingen er tregere, skurken mindre interessant og flere av de kreative valgene bommer på det som gjør Spider-Man til Spider-Man. Heldigvis løftes filmen noe av en sympatisk hovedrolleprestasjon fra Nicholas Hammond, men det er likevel et steg tilbake fra den første filmen. Som et historisk tilbakeblikk er den fortsatt fascinerende. Som Spider-Man-film er den bare så vidt under middels.