For denne filmen kunne knapt vært fjernere fra Superman og Supergirl. Den skiller seg også markant fra de mer voksne HBO-seriene i samme univers. At alle disse historiene eksisterer side om side i den samme kontinuiteten, føles egentlig ganske vanvittig.

Og samtidig helt genialt.

Historien bak prosjektet er nesten like interessant som filmen selv. Manusforfatter Mike Flanagan hadde en idé om å lage en rendyrket body horror-film basert på Batman-skurken Clayface. Ideen ble pitchet til James Gunn, som ikke bare ga grønt lys til prosjektet, men også valgte å gjøre filmen til en del av DCU. Når man samtidig tar i betraktning at budsjettet ligger langt under det vi normalt forbinder med moderne tegneseriefilmer, blir resultatet enda mer imponerende.

Det er også et smart grep.

Skrekkfilm har de siste årene vært en av de mest spennende og kommersielt levedyktige sjangrene i Hollywood. Ved å la DCU eksperimentere med slike uttrykk i stedet for å tvinge alle filmene inn i samme formel, skaper man et univers som føles langt mer levende og uforutsigbart.

Jeg ble dratt inn i filmen nesten umiddelbart.

Ikke minst satte jeg pris på å få se hvordan Gotham City fremstår i dette universet. I de beste Batman-historiene er Gotham mer enn bare en kulisse. Byen er en karakter i seg selv. Her føles den mørk, slitt og levende på en måte som gir historien ekstra tyngde. Jeg er glad de omfavner tegneserieuniversets egne byer fremfor å forsøke å forankre alt i den virkelige verden.

Den største styrken er likevel Tom Rhys Harries som Matt Hagen. Han leverer en prestasjon som nærmest holder filmen oppe alene. Intensiteten hans er til tider ubehagelig sterk. Jeg kjøper frustrasjonen, sinnet, sorgen og desperasjonen fra første stund, men det er særlig besettelsen hans som gjør inntrykk.

Når Hagen gradvis mister grepet om seg selv, ser man det overalt.

I blikket.

I kroppsspråket.

I måten replikkene leveres på.

Til og med små ansiktsuttrykk oser av smerte og galskap.

For meg fremstår dette som et skoleeksempel på perfekt casting.

Det er også viktig å understreke hva slags film dette ikke er.

Dette er ikke en ny versjon av Joker. Den forsøker ikke å være et psykologisk drama med sterk forankring i virkeligheten.

Det er heller ikke en av de mange filmene hvor en kjent tegneserieskurk plutselig omskrives til en antihelt publikum skal heie på.

Clayface er langt mer kompromissløs enn som så.

Filmen gjør det krystallklart at dette er opprinnelseshistorien til en skurk.

Joda, man kan forstå hvorfor Matt Hagen drives av hevn. Man kan til og med sympatisere med smerten hans. Men handlingene han begår underveis er så brutale og ekstreme at det aldri oppstår noen tvil om at han er på vei mot mørket. Dette er ikke en historie om en fallen helt.

Det er historien om et monster som blir skapt.

Og monsteret skåner ingen.

Filmen inneholder flere sekvenser som er direkte motbydelige. Drapene er grafiske, kroppshorroren er ubehagelig, og transformasjonene Hagen gjennomgår er ofte kvalmende å se på. Dette er definitivt ikke en film for sarte sjeler.

For oss som liker denne typen skrekk, er det derimot fryktelig underholdende.

Man kan sikkert diskutere hvor nyskapende filmen er dersom man vurderer den utelukkende som body horror. På enkelte punkter følger den velkjente sjangerstier, og enkelte vendinger kan være litt forutsigbare.

Men det er heller ikke der filmens virkelige styrke ligger.

Det som gjør Clayface så fascinerende, er at dette er en body horror-film satt midt inne i et stort tegneserieunivers.

Det føles nytt.

Det føles friskt.

Og det føles som noe vi aldri har sett før.

Selv om verken Batman eller andre kjente DC-helter spiller noen sentral rolle her, sitter jeg igjen med en sterk følelse av at Clayface kommer til å bli en formidabel motstander for Batman når den dagen kommer.

Og etter denne filmen gleder jeg meg virkelig til å se det oppgjøret.

Konklusjon: Clayface er et mørkt, grotesk og kompromissløst stykke body horror som viser hvor spennende DCU kan bli når filmskaperne får utforske forskjellige sjangere. Med en intens hovedrolleprestasjon fra Tom Rhys Harries, en sterk Gotham-atmosfære og flere ubehagelige høydepunkter er dette en av de mest interessante tegneseriefilmene på mange år.