Likevel er det noe paradoksalt ved dette, for jeg er veldig glad i sportsfilmer.

Filmer som Rocky, Karate Kid, Rudy og F1 viser at sport ofte fungerer best som et bakteppe for en større menneskelig historie. Slik er det også med The Blind Side. Selv om amerikansk fotball er en viktig del av handlingen, føles den ofte som filmens tredje- eller fjerde viktigste tema. Det som virkelig står i sentrum er menneskene. Filmen er basert på historien om Michael Oher og familien Tuohy.

Som med alle filmer basert på virkelige hendelser regner jeg med at det er tatt kunstneriske friheter underveis. Det er nesten uunngåelig. For min del er det heller ikke det viktigste. Det avgjørende spørsmålet er om filmen fungerer som film.

Og det gjør den.

En av de største grunnene til det er Quinton Aaron i rollen som Michael Oher. I sin første store hovedrolle leverer han en prestasjon som føles oppriktig og ekte. Filmen fremstiller Michael som en stille og litt enkel gutt, men aldri på en nedlatende måte. Tvert imot får Aaron oss til å bry oss om ham fra første stund.

Man ønsker genuint at han skal lykkes.

Noe av det mest imponerende er hvordan Aaron formidler følelser både når han snakker og når han ikke gjør det. Enkelte dialogscener treffer hardt, særlig øyeblikkene der vi får innblikk i den vanskelige oppveksten hans og familien han har mistet kontakten med. Men aller sterkest er han kanskje i de stille scenene.

Det ligger så mye sorg, usikkerhet og traumer i blikket hans at man nesten kjenner det uten at et eneste ord blir sagt.

Sandra Bullock er selvfølgelig filmens andre store bærebjelke som Tuohy. Hun spiller rollen med en naturlig autoritet, styrke og integritet som gjør karakteren umulig å overse. Det er lett å forstå hvorfor Michael etter hvert begynner å stole på henne.

Bullock balanserer omsorg og handlekraft på en imponerende måte. Hun er varm når hun må være det, men også kompromissløs når situasjonen krever det. Flere av filmens beste øyeblikk kommer nettopp når Leigh Anne nekter å la andre definere hva Michael skal få lov til å bli.

Det er også noe befriende ved at hun ikke fremstilles som feilfri.

Hun er sterk fordi hun handler.

Ikke fordi filmen forteller oss at hun er sterk.

For meg handler The Blind Side først og fremst om håp. Om nestekjærlighet. Om viktigheten av å se mennesker som ofte blir oversett. Den handler om å få en ny sjanse, om å kjempe seg gjennom motgang, og om hvordan én persons valg kan forandre et annet menneskes liv. Filmen har også et tydelig verdigrunnlag preget av kristen nestekjærlighet, men uten at det noen gang føles som en preken.

Den lar handlingene tale for seg.

Hvis jeg skal trekke filmen for noe, må det være at sportselementet tidvis kunne vært brukt enda bedre. Jeg savnet noen litt større og mer klimatiske sportsøyeblikk. I tillegg har filmen et ganske rolig tempo, og enkelte partier kunne hatt litt mer fremdrift.

Men dette er små innvendinger i det store bildet.

Konklusjon: The Blind Side er en varm, oppriktig og følelsesladet film som lykkes fordi den setter menneskene foran sporten. Takket være sterke prestasjoner fra både Quinton Aaron og Sandra Bullock, blir dette en historie om håp, medmenneskelighet og nye muligheter som er vanskelig å ikke la seg rive med av.