( + )

Massimo sliter fremdeles. Det virker som om det siste fotfestet i virkeligheten er i ferd med å forsvinne.

Som tidligere nevnt ser jeg mye film som ligger et godt stykke unna standard Hollywood-produksjoner. Det blir riktignok en del «vanlige» filmer også, men jeg foretrekker ofte en lavbudsjetts skrekkfilm fremfor enda en Marvel- eller DC-film. Smak og behag.

Det er heller ingen tvil om at skrekksjangeren inneholder mye som er laget på budsjetter som sannsynligvis er mindre enn kaffebudsjettet til en Marvel-film. Jeg har ingenting imot storslåtte Hollywood-produksjoner, men velger ofte helt andre ting.

Kenneth Hansebråten er en trivelig kar fra Randaberg. Han er tydelig fan av giallo-sjangeren, og det synes. Spiraglio di luce er riktignok ikke giallo, men det finnes klare spor av inspirasjon her. Han er en ivrig filmskaper som får mye ut av svært begrensede ressurser.

Det han kanskje er mest kjent for, er kortfilmserien Dead World: A Zombie Miniseries. Her dukker han blant annet opp med den herlige rollebetegnelsen «Sausage Zombie».

Episode to er nesten like rar og surrealistisk som den første. Nesten. Samtidig vil jeg si at oppfølgeren fremstår som noe mer gjennomført. Budsjettet er antakelig nær null, men filmen ser bedre ut enn forgjengeren.

Dette er en direkte oppfølger som fortsetter historien om Massimo og hans kamp mot den splittede personligheten sin. Han virker fanget mellom en god og en mer mørk, småond versjon av seg selv.

Fun fact: Spiraglio di luce parte 2: Caccia all'uomo vant en pris på den engelske filmfestivalen Film Fest Fusion.

Tematisk er filmen mørkere enn den første, noe som selvfølgelig passer min smak godt. Det dukker også opp litt gore underveis. Med tanke på budsjettet er enkelte effekter imponerende.

Kenneth er nok inspirert av David Lynch. Jeg er, beklager å si det, ikke verdens største Lynch-fan, men dette fungerte langt bedre for meg. Prøv gjerne å få sett begge episodene. Det er vel verdt tiden.

Begge filmene fortjener faktisk mer enn én gjennomgang. Jeg elsker enkle slashere, men filmer som disse har en tendens til å bli værende i minnet litt lenger.

Det er gøy å se at prosjektet har blitt godt mottatt, og jeg håper Kenneth fortsetter å lage film.

Terningkast: 4+ (på den beryktede «jeg vet ikke helt hva jeg så, men jeg likte det»-skalaen)