Ikke så mye. Jeg visste at Jenna Ortega spilte en robot, at filmen var basert på romanen til Kazuo Ishiguro, og at Taika Waititi sto bak kamera. Det var mer enn nok til å vekke interessen min. Waititi er en filmskaper med en svært tydelig stemme, selv om han ikke alltid treffer fullt hos meg. Likevel står filmer som Thor: Ragnarok og Jojo Rabbit høyt på listen over arbeidene hans, og jeg er også blant dem som mener Love and Thunder fikk mer juling enn den fortjente.

Det som overrasket meg mest, var hvor raskt filmen dro meg inn i sitt univers.

Nesten umiddelbart ble jeg fascinert av både koloritten og den dempede tonen. Fremtiden filmen presenterer føles ikke som den typiske dystopien vi ofte møter i science fiction. Snarere minner den om den typen framtidsvisjoner man kunne forestille seg på 1950- eller 60-tallet. Alt er rent, kontrollert og nesten behagelig å se på.

Samtidig merker man raskt at noe ikke stemmer helt.

Dette er en fremtid som har ofret noe på veien.

I sentrum står Klara, spilt av Jenna Ortega, og hun er uten tvil filmens største styrke. Klara er en kunstig venn, men Ortega gir henne en varme og oppriktighet som gjør det umulig å ikke bli glad i henne. Hun bryr seg genuint om Josie, og hennes nærmest barnlige tro på solen som en kilde til kraft og håp gir karakteren en egen sårbarhet.

Det mest imponerende er likevel balansen Ortega finner.

Hun klarer å gjøre Klara menneskelig nok til at vi knytter oss til henne, samtidig som hun aldri lar oss glemme at dette faktisk er en robot. Gjennom små bevegelser, ansiktsuttrykk og kroppsspråk skaper hun en figur som føles både ekte og kunstig på samme tid.

Men filmen handler om mer enn bare Klara.

Amy Adams gjør også et sterkt inntrykk som Chrissie, Josies mor. Hun er en kvinne som bærer på enorm sorg, samtidig som hun frykter et nytt tap. Flere av valgene hun tar er problematiske, men filmen er klok nok til ikke å dømme henne for hardt. Tvert imot forstår man hvorfor hun handler som hun gjør, og nettopp derfor blir karakteren så interessant.

Det er slike figurer som gir en historie nerve.

De som gjør feil.

De som sørger.

De som desperat prøver å holde fast ved det de elsker.

Som tidligere nevnt er dette en svært lavmælt film. Den er underfundig, melankolsk og til tider nesten drømmende i uttrykket. Det gjør også at den skiller seg markant fra det man vanligvis forbinder med Taika Waititi. Den karakteristiske humoren hans får svært liten plass her. Men det føles heller aldri som et savn.

Dette er rett og slett ikke den typen historie.

Filmen vil noe annet.

Den vil undersøke ensomhet, kjærlighet, sorg og håp gjennom et science fiction-premiss, og det lykkes den stort sett med.

Likevel satt jeg igjen med en følelse av at filmen ikke helt traff meg på det dypeste nivået. Jeg likte den, og jeg satte pris på den, men jeg er samtidig usikker på hvor ofte jeg kommer til å vende tilbake til den. Den gjorde inntrykk mens jeg så den, men jeg er ikke sikker på hvor lenge inntrykket vil vare.

Konklusjon: Klara and the Sun er en vakker, ettertenksom og melankolsk science fiction-film som bæres av en sterk prestasjon fra Jenna Ortega og en sår rollefigur spilt av Amy Adams. Den mangler kanskje den emosjonelle kraften som kunne løftet den til noe virkelig stort, men den er likevel en både særpreget og verdig filmopplevelse.