Det er en interessant øvelse å dykke ned i disse gamle, obskure og delvis glemte Spider-Man-filmene. Nicholas Hammond var tross alt Peter Parker lenge før Tobey Maguire, Andrew Garfield og Tom Holland. I et alternativt univers kunne vi kanskje til og med fått en versjon av No Way Home med fire Spider-Men i stedet for tre.

Samtidig er det ikke vanskelig å forstå hvorfor disse filmene i stor grad har falt ut av den kollektive hukommelsen.

Dette er, med fare for å gjenta meg selv, et ekte produkt av sin tid.

Det er mye ved disse filmene som kolliderer med forventningene vi i dag har til Spider-Man-mytologien. Heldigvis hadde jeg allerede akseptert dette etter de to foregående filmene. Da blir det lettere å møte The Dragon's Challenge på dens egne premisser og vurdere den ut fra hva den faktisk prøver å være.

Og når man gjør det, er historien egentlig ganske underholdende.

Tar man bort forventningen om at dette skal være en typisk superheltfilm, sitter man igjen med en ganske brukbar blanding av kriminalhistorie, internasjonal konspirasjon og politisk thriller. Jeg tok meg flere ganger i å være mer interessert i selve mysteriet enn i Spider-Man-elementene, og det er kanskje både filmens største styrke og største svakhet på samme tid.

En ting som fortsatt fungerer godt, er Nicholas Hammond.

Jeg liker fremdeles måten han spiller Peter Parker på. Han har en oppriktighet og varme som gjør karakteren lett å like. Selv om rollen som Friedrich von Trapp i The Sound of Music kanskje er det mest kjente han gjorde før Spider-Man, er det faktisk som Peter Parker jeg kommer til å huske ham best. Han får frem den småklønete, sympatiske og jordnære siden av figuren på en måte som gjør at jeg fortsatt investerer meg i ham.

Jeg har tidligere vært kritisk til hvordan J. Jonah Jameson fremstilles i disse filmene. Det står jeg fortsatt ved. Denne versjonen er milevis unna den gretne, arrogante og nærmest besatte Jameson vi kjenner fra tegneseriene.

Men denne gangen velger jeg nesten å se forbi det.

Filmen gjør ham mer menneskelig, og forholdet hans til den gamle vennen Min Lo Chan gir karakteren en varme som faktisk fungerer innenfor denne historiens rammer. Robert F. Simon spiller rollen med overbevisning, selv om figuren i praksis er en helt annen person enn Jameson fra kildematerialet.

Det er også litt morsomt å få øye på Ted Danson i en liten birolle før gjennombruddet med Cheers. Det er en av de detaljene som neppe betydde noe for publikum i 1981, men som blir en artig fotnote når man ser filmen i dag.

Teknisk sett er filmen mer variabel.

Vevskytingen ser fortsatt ganske billig ut, og vevsvingingen er nesten fraværende. Likevel synes jeg faktisk veggklatringen holder seg overraskende bra. Flere av sekvensene ser fortsatt ganske stilige ut når man tar produksjonstidspunktet i betraktning.

Det som trekker ned mest for meg, er hvor svak denne versjonen av Spider-Man fremstår.

Han sliter stadig vekk mot helt vanlige motstandere uten superkrefter, noe som føles merkelig når vi vet hvilke evner figuren egentlig skal ha. I tillegg etablerer filmen enda en gang en versjon av edderkoppsansen som nærmest fungerer som klarsyn. Likevel klarer han ikke å forutse eller unngå farer som burde vært enkle å håndtere dersom logikken filmen selv presenterer faktisk stemte.

Det skaper flere små logiske brister underveis.

Rent teknisk er redigeringen også ganske problematisk. Overgangene mellom scenene kan være svært brå, og flere steder føles det som om klippingen mangler flyt. Musikken lider også under dette. Enkelte musikalske fraser blir avbrutt på unaturlige steder, noe som gir filmen et litt hakkete preg.

Dette er på ingen måte en spesielt god film.

Men den er heller ikke forferdelig.

Jeg har definitivt sett langt verre.

Dessuten mener jeg det er verdifullt å se litt bakover for å forstå hvor sjangeren kommer fra. Akkurat som filminteresserte gjerne bør utforske klassikerne til Buster Keaton, Harold Lloyd og Charlie Chaplin dersom de vil forstå komediefilmens utvikling, finnes det også noe lærerikt i å se disse tidlige superheltfilmene.

Til syvende og sist kommer jeg nok til å huske The Dragon's Challenge på samme måte som de to foregående filmene:

Som en absurd, særegen og fascinerende kuriositet fra en tid da ingen helt hadde knekt koden for hvordan Spider-Man skulle fungere på film.

Konklusjon: Spider-Man: The Dragon's Challenge er den beste av de to oppfølgerne i Nicholas Hammond-trilogien, men det sier kanskje ikke så mye. Historien er passe engasjerende, Hammond er fortsatt en likandes Peter Parker, og filmen har en viss sjarm som tidskapsel. Samtidig sliter den med svake actionsekvenser, ujevn teknisk utførelse og en forståelse av Spider-Man som ofte føles litt på siden av kildematerialet. Som film er den under middels. Som filmhistorisk kuriositet er den langt mer interessant.