I mitt dypdykk i superheltsjangerens mange rariteter og kuriositeter var det nesten uunngåelig at jeg til slutt kom til den japanske versjonen av Spider-Man.

Og for å være helt ærlig:

Jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg har sett.

Var dette en film?

En feberdrøm?

Et 24 minutter langt eksperiment der noen kastet Marvel, gigantiske monstre, kamproboter og 70-talls-TV i en blender og håpet på det beste?

Muligens litt av alt.

Det er begrenset hvor mye man kan skrive om en film som varer i litt over tjue minutter, men dette er virkelig en av de opplevelsene hvor ordene «du må se det for å tro det» føles helt passende.

La oss begynne med noe av det mest åpenbare:

Temalåten er fantastisk.

Den er fengende, energisk og så gjennomført 70-talls at jeg ikke klarte å få den ut av hodet etterpå. Hvis det er én ting jeg definitivt kommer til å huske fra denne filmen, så er det musikken.

Overraskende nok fungerer også actionen ganske bra.

Faktisk synes jeg stuntkoreografien er merkbart bedre enn i de amerikanske Spider-Man-filmene med Nicholas Hammond. Her fremstår Spider-Man som en kompetent helt som faktisk klarer å håndtere motstanderne sine uten å få juling av vanlige mennesker annet hvert minutt.

Vel, helt til ting går fullstendig av sporet.

For på et tidspunkt møter han en fiskelignende skurk som vokser til gigantisk størrelse, og da må Spider-Man naturligvis tilkalle sin enorme robot for å redde dagen.

Ja.

Spider-Man har en gigantrobot.

Han har også en flyvende bil.

Ingen av delene var på bingokortet mitt da jeg trykket på play.

Filmens skurk fortjener også en hedersomtale, om ikke annet for navnet sitt.

Professor Monster.

Jeg vet ikke hvem som fant på det navnet, men jeg nekter å tro at de ikke hadde det gøy underveis.

Rent teknisk må jeg faktisk innrømme at filmen overrasket meg positivt. Den har bedre flyt, bedre klipping og bedre action enn flere av de amerikanske Spider-Man-produksjonene fra samme periode. På det nivået er dette faktisk relativt imponerende.

Problemet er at filmen fungerer mer som et kapittel i en pågående TV-serie enn som en selvstendig historie.

Hvis du ikke kjenner denne versjonen av Spider-Man fra før, blir du kastet rett inn i et univers som forventer at du allerede vet hvem folk er og hvordan verden fungerer. Jeg satt flere ganger og følte meg litt fortapt fordi filmen tar så mye for gitt.

Og om jeg skal være helt ærlig, har jeg foreløpig ingen planer om å se hele serien for å fylle hullene.

Det hjelper heller ikke at dette er milevis unna det vi normalt forbinder med Spider-Man.

Når det er sagt, er jeg ikke negativ til internasjonale nytolkninger av kjente superhelter. Tvert imot. Jeg synes ofte det er fascinerende å se hvordan andre kulturer tolker etablerte figurer. Det er jo nettopp derfor denne filmen eksisterer som en så interessant kuriositet.

Og som filmhistorisk kuriositet er den faktisk ganske fascinerende.

Den er rar.

Den er tidvis underholdende.

Den er vanskelig å forholde seg til dersom man ikke kjenner serien.

Men den er også et perfekt eksempel på hvor merkelige veier superheltsjangeren kunne ta før Hollywood fant sin moderne formel.

Konklusjon: Den japanske Spider-Man-filmen er langt fra tro mot den klassiske Spider-Man-mytologien, men som et stykke eksentrisk superhelthistorie er den vanskelig å ikke la seg fascinere av. Gigantroboter, monsterkamper og en skurk som heter Professor Monster gjør dette til en opplevelse jeg sent kommer til å glemme, selv om jeg fortsatt ikke er helt sikker på at jeg forstår den.