Vi skal dypt inn i skogen til en verden der dyrene lever i samspill med naturen. Dit tar regissør Vincent Munier oss med. Han ble lært opp av sin far til å sette pris på alt det skogen har å by på. I filmen får vi se hvordan faren til Vincent dyrker sin enorme interesse og kunnskap om skogen. Vincent har nå fått en sønn som nå er på samme alder som da hans far lærte ham om skogens mystikk og samspill. Derfor får vi se tre generasjoner franske naturelskere oppleve skogen. Du får oppleve en mengde fugler fra stort som tiur og ugle til smått som fugler på et få gram. Ellers byr dette på større dyr som hjort og gaupe med mer. Velkommen med ut i de franske skoger og en visitt på den norske skogsvilmarken for å oppleve tiuren på nært hold…

Dette er en naturdokumentar, noe utenom det vanlige. Fotoet flyter avgårde som en symfoni og sjelden har jeg sett en vakrere kjærlighetserklæring til skogene. Du får virkelig følelsen av å være en betrakter av skogen i et helt unikt og nært portrett av økosystemet og dyrene som lever der. Enkelte sekvenser er så vakre og poetiske at de er verdt å se filmen alene for å oppleve. Det skinner også igjennom at filmens regissør kan utrolig mye om skogen og bestefaren som forteller er et levende leksikon om alt som rører seg i skogen. Fikk nesten litt flashback til NRKs naturdokumentarer fra Hans Chr. Alsvik i barndommen, bare at dette var enda proffere fotografert og med en del mer variasjon i måten alt fremstår på. Du får også oppleve skogen i alle årstidene og med et unikt kramerapreg.

Selve det dramaturgiske grepet i filmen gjør at jeg faller litt ut i starten. Menneskene kommer nemlig litt i andre rekke i filmen og det tar litt tid før jeg skjønner det. Du kommer ikke så tett på folka, men du kommer heller mer tett på deres forhold til naturen. Jeg føler nok at filmen kunne blitt enda bedre om menneskene i front kunne smeltet enda mer sammen med naturen og vi fikk et mer nært bilde av dem. Likevel er fokuset enda mer ekstremt på naturen. Der får du oppleve en fotosafari av de sjeldne og kommer svært tett på dyrene, med unike bilder av fugler, dyr, skog og skogens økosystem. I tillegg til utrolig slående bilder av natur og dyr, så er filmen også god på å fange alle lydene til skogen. Du får inntrykk av å være tilstede i skogen og oppleve alt fra kinosetet på en særdeles unik måte.

Konklusjon
Vincent Munier er en av verdens mest særegne naturfotografer og det viser han til gangs. Dette er en naturdokumentar som føles så vakker at jeg får gåsehud flere ganger. Fotoet i filmen er noe av det beste jeg har sett på film noensinne og et stort pluss for filmen. Synes skogen er vanvittig bra inkorporert i verket, men det mangler noe for å inkludere folka i front. Jeg føler filmen mangler noe i helheten og mister meg i selve fortellingen utenom det briljante naturfotoet.

Dette føltes med andre ord litt teknisk og poetisk mer enn nært og følelsesmessig. Om du er glad i skogen og naturen, så er dette et must. For deg som er glad i en god historie, kan dette bli for abstrakt og traust. Som sagt trekker jeg noe og gir en en klar femmer for helheten for filmen som trollbandt meg med sin usedvanlig vakkert og storslått fotoarbeid som står til en klar sekser isolert sett. Det er også noe eget og nært med å få det franske fotoblikket på norsk natur. Enden på visen står heller ikke helt i klasse med resten av filmen, men dette gav meg likevel en stor filmopplevelse på grunn av poesien i fotoet.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]