Jeg gikk faktisk inn i denne med et åpent sinn.

Når man ser gamle superheltfilmer, må man nesten justere forventningene litt. Budsjettene var mindre, teknologien var enklere, og ingen hadde knekt koden for hvordan disse figurene fungerte på skjermen ennå.

Så jeg var innstilt på å være raus.

Det var jeg helt til jeg faktisk så filmen.

Jeg skal ikke påstå at jeg er noen ekspert på Doctor Strange, men jeg har sett nok av karakteren til å vite at han har potensial til å bære sterke historier. Han er en av Marvels mest fascinerende figurer, med magi, mystikk og eksistensielle temaer som burde være en gavepakke for filmskapere.

Her blir det derimot mest en prøvelse.

Det første problemet er Peter Hooten som Stephen Strange. Jeg klarer rett og slett aldri å kjøpe ham som den fremtidige Sorcerer Supreme. Med 70-tallsfrisyren, klærne og utstrålingen fremstår han mer som en statist fra et gammelt voksenfilmsett enn verdens fremste beskytter mot overnaturlige trusler.

Dessverre hjelper heller ikke manuset ham.

Filmen bruker en evighet på å komme til poenget. Store deler av handlingen består av oppbygging mot at Strange skal omfavne sin skjebne som trollmann, men fremdriften er så treg at tankene flere ganger begynte å vandre mot betydelig mer interessante temaer.

Som hva jeg skulle spise til middag.

Det er sjelden et godt tegn.

Filmen forsøker også å legge seg på en mørk og mystisk tone. Mareritt, demoniske krefter og trusselen mot Clea Lake burde i teorien kunne skape både spenning og ubehag.

Men det skjer aldri.

Det blir ikke skummelt.

Det blir ikke spennende.

Det blir ikke nervepirrende.

Det blir bare flatt.

Flere av ideene har faktisk et visst potensial. Konseptet med mareritt som får virkelige konsekvenser er interessant nok, men filmen klarer aldri å gjøre noe særlig ut av det. Resultatet føles som en svak skisse til en bedre historie som aldri ble skrevet.

Det verste er kanskje hvor lite engasjement filmen klarer å skape. Jeg føler aldri at den forstår hva som gjør karakteren interessant, og den virker heller ikke spesielt opptatt av å utforske de mest fascinerende sidene ved universet den bygger på.

Det hele ender opp som en grå masse av mystikk uten magi.

Skal jeg trekke frem én positiv ting, må det være selve redigeringsarbeidet. Filmen flyter faktisk overraskende greit fra scene til scene. På det tekniske planet er den bedre satt sammen enn flere andre Marvel-produksjoner fra samme periode. Det er bare synd at redigeringen ikke har noe særlig spennende materiale å jobbe med.

Konklusjon: Dr. Strange er en sjelden kjedelig superheltfilm. Den misforstår karakteren, sliter med tempoet og klarer aldri å gjøre den mystiske verdenen sin verken fascinerende eller spennende. Til tross for enkelte tekniske kvaliteter er dette mest av alt en påminnelse om hvor langt superheltsjangeren heldigvis har kommet siden 70-tallet.

Doktor i malakies. Det oppsummerer egentlig hele opplevelsen ganske godt.