Og etter å ha sett Wildwood sitter jeg igjen med følelsen av at dette er akkurat den typen film som minner meg på hvorfor jeg elsker animasjon som kunstform.

La oss starte med det mest åpenbare:

Animasjonen.

Dette er stop motion på et nivå jeg knapt trodde var mulig. Jeg har alltid hatt sansen for teknikken, men den har ofte hatt et litt hakkete og kunstig preg. Her er det motsatt. Bevegelsene flyter så sømløst at flere scener nesten ser ut som tradisjonell 3D-animasjon. Karakterene føles levende, og ansiktsuttrykkene formidler et imponerende spekter av følelser. Enten figurene snakker, reagerer eller bare observerer omgivelsene sine, er det en naturlighet i animasjonen som er vanskelig å ikke la seg imponere av.

Og når filmen allerede har solgt meg på det visuelle, må den selvfølgelig levere på resten også.

Heldigvis gjør den det.

Premisset traff meg umiddelbart. Ideen om at det eksisterer en skjult verden av snakkende dyr og magiske vesener midt i vår egen verden, uten behov for portaler, alternative universer eller magiske garderobeskap, føles både frisk og tiltalende. Dette er ikke en verden man reiser til.

Det er en verden som alltid har vært der.

Det gjør mysteriene og oppdagelsene desto mer fascinerende.

Historien sparkes i gang når Prues lillebror blir bortført, men filmen er klok nok til å gi konflikten flere lag enn bare en enkel redningsaksjon. I sentrum står Alexandra, filmens antagonist, og hun er langt mer interessant enn mange animerte skurker får lov til å være.

Alexandra er et menneske som har blitt knust av sorg.

Selv om handlingene hennes er utilgivelige, forstår man hvor de kommer fra. Det gjør henne tragisk snarere enn bare ond. Når dette kombineres med den intense stemmeprestasjonen til Carey Mulligan, får filmen en skurk som både er urovekkende og genuint truende.

På heltesiden fungerer dynamikken mellom Prue og Curtis svært godt. Peyton Elizabeth Lee og Jacob Tremblay skaper en naturlig kjemi som gjør at man investerer seg i reisen deres. Prue er modig, sta og villig til å risikere alt for familien sin, mens Curtis er forsiktig, litt nerdete og langt mer usikker på seg selv.

Det som gjør forholdet deres interessant, er at filmen aldri prøver å presse dem inn i en forutsigbar romanse. I stedet får vi et vennskap og samarbeid som føles ekte, og som utvikler seg naturlig gjennom historien.

Filmen er også full av sterke biroller. Vi får stemmearbeid fra blant andre Mahershala Ali, Angela Bassett og Tom Waits, men favoritten min blant sidefigurene ble faktisk Septima, den snakkende rotta spilt av Awkwafina.

Awkwafina har en stemme som nærmest automatisk får meg til å trekke på smilebåndet, men karakteren hennes byr også på et av filmens mest følelsesladde øyeblikk. Det er nok et eksempel på hvor godt filmen balanserer humor og alvor.

For dette er ikke bare et eventyr.

Det er et mørkt eventyr.

Historien er mystisk, melankolsk, spennende og tidvis overraskende brutal. Filmen tør å ta sjanser, og den er langt tøffere enn mange kanskje forventer av en animasjonsfilm. Særlig i klimakset får vi et slag av episke proporsjoner der konsekvensene føles reelle. Folk blir skadet. Folk dør. Innsatsen er høy.

Det understreker at dette ikke først og fremst er en film for de aller minste.

Samtidig mister den aldri hjertet sitt.

Den klarer å være storslått uten å miste karakterene av syne.

Den klarer å være mørk uten å bli nihilistisk.

Og den klarer å være ambisiøs uten å kollapse under vekten av sine egne ideer.

Konklusjon: Wildwood er en fantastisk animasjonsopplevelse. Med banebrytende stop motion-animasjon, sterke rollefigurer, imponerende stemmeskuespill og en historie som både rører, underholder og utfordrer, leverer Laika noe helt spesielt. Dette er ikke bare årets beste animasjonsfilm for meg, men også en av årets aller beste filmer.