Jeg liker å utfordre meg selv med filmer og musikk jeg ikke nødvendigvis har et sterkt forhold til fra før. Derfor var jeg nysgjerrig på Ozzy & Black Sabbath: Back To The Beginning. I fjor ble jeg svært positivt overrasket av en konsertfilm med Kygo, og tidligere i år satte jeg stor pris på en dokumentar om Iron Maiden. Da virket det naturlig å gi denne en sjanse også.

Det er ikke fordi jeg er noen stor fan av verken Ozzy Osbourne eller Black Sabbath. Men jeg har stor respekt for musikken deres og for den enorme betydningen de har hatt for heavy metal som sjanger.

Og det er selvfølgelig noe ekstra spesielt ved denne konserten.

Bare kort tid etter opptredenen gikk Ozzy bort, og dermed står dette igjen som hans siste store opptreden på scenen. Det gir filmen en emosjonell tyngde som er vanskelig å overse.

Dessverre traff resten av opplevelsen meg langt mindre enn jeg hadde håpet.

Det er viktig å understreke at dette ikke handler om håndverket. Produksjonen er svært profesjonelt gjennomført, og det musikalske nivået er gjennomgående høyt. Problemet ligger heller i forventningene filmen skapte hos meg.

Jeg visste på forhånd at konserten inneholdt en rekke gjesteartister og gjesteband som skulle hylle Ozzy og Sabbath. Det jeg ikke var forberedt på, var hvor mye plass disse faktisk skulle få.

For de får veldig mye plass.

I perioder føles det nesten som om gjesteartistene tar større plass enn hovedpersonene selv. Joda, de fremfører materiale fra katalogen til Ozzy og Black Sabbath, men jeg tok meg stadig i å tenke at det egentlig ikke var dette jeg hadde kommet for å se.

Jeg hadde sett for meg at filmen i større grad skulle handle om Ozzy og Sabbath. Kanskje med mer dokumentarisk materiale mellom låtene, intervjuer, tilbakeblikk eller refleksjoner rundt karrieren og avskjeden.

Men det er svært lite her som egentlig kvalifiserer filmen som en dokumentar.

I stedet får vi i all hovedsak en svært lang konsertopplevelse.

Og det er her filmen begynner å miste meg.

Mange av artistene som står på scenen er utvilsomt dyktige musikere. Noen av dem liker jeg også godt. Band som Pantera, Metallica og Guns N' Roses trenger ingen introduksjon.

Likevel er de ikke Ozzy.

Og de er ikke Black Sabbath.

Filmen varer også lenge nok til at lydbildet etter hvert begynner å føles monotont. Når man sitter gjennom flere timer med relativt lik musikalsk energi og uttrykk, blir opplevelsen gradvis mer krevende enn engasjerende.

Heldigvis leverer hovedattraksjonene når de først entrer scenen.

Ozzy Osbourne er fysisk preget og tilbringer opptredenen sittende på sin karakteristiske flaggermustrone, men karismaen er fortsatt intakt. Han eier scenen selv uten å bevege seg stort. De små ansiktsuttrykkene hans, som til tider gir assosiasjoner til gamle stumfilmvampyrer som Nosferatu, er både litt komiske og merkelig sjarmerende.

Det passer rett og slett til personligheten hans.

Og når "Mama, I'm Coming Home" omsider kommer, opplevde jeg det som filmens emosjonelle høydepunkt. Ikke bare fordi det er en fantastisk låt, men også fordi den bryter opp det monotone uttrykket som preger deler av konserten. Der og da kjente jeg virkelig hvorfor denne mannen har betydd så mye for så mange mennesker.

Til syvende og sist handler skuffelsen min ikke om artistene, låtene eller produksjonen.

Det handler om at filmen aldri helt ble den Ozzy-hyllesten jeg trodde den skulle være.

Konklusjon: Ozzy & Black Sabbath: Back To The Beginning er en profesjonelt produsert og velmenende hyllest til noen av heavy metal-historiens største navn. For dedikerte fans er dette sannsynligvis en gavepakke. For meg ble mengden gjesteartister og den lange spilletiden litt for mye på bekostning av hovedpersonene selv. Likevel er jeg glad for at Ozzy Osbournes siste store opptreden er bevart på film. Som historisk dokument har den utvilsomt verdi, selv om opplevelsen som helhet ikke traff meg fullt så hardt som jeg hadde håpet.