Dokumentar om en legende (selv om legenden trolig er ukjent for de aller fleste). Bli bedre kjent med Ruggero Deodato og hans (noget spesielle) filmer. 

For horrorfans er dette gull. Gull og diamanter.

Også for dem som ønsker å vite mer om en av Italias mest kjente og kontroversielle regissører.

Ruggero Deodato var ikke en mann som laget filmer for alle. Flere av filmene hans har vært forbudt i Norge, og de er ofte både brutale og grensesprengende. Bare så det er sagt som en liten advarsel.

Deodato står oppført med 37 regiarbeider på IMDb, så produktiv var han definitivt.

Blant de mest kjente filmene hans finner vi:

Cannibal Holocaust
Last Cannibal World
House on the Edge of the Park
The Atlantis Interceptors
Cut and Run
The Barbarians

Jeg så denne dokumentaren sammen med en annen horrorkompis, og vi likte den begge svært godt. Et stort pluss er at dokumentaren stort sett viser klipp fra filmene det snakkes om. Det gjør den langt mer interessant enn mange lignende produksjoner. Jeg skal nok ikke se absolutt alt Deodato lagde, men dokumentaren ga meg flere gode filmtips.

Noe av det jeg likte aller best, var hvor usminket den føltes. Dette er ikke en dokumentar der alle skryter av hverandre og hevder at «alle jeg har jobbet med har vært helt fantastiske». Slike dokumentarer finnes det nok av.

Her får vi i stedet høre Deodato fortelle om problemer på innspillinger, skuespillere som drakk for mye, brukte narkotika og skapte utfordringer. Han hadde heller ikke mye pent å si om Burt Reynolds. Slik ærlighet er ganske sjelden kost.

Han deler også flere morsomme og interessante historier, blant annet om en skuespiller som raserte et hotellrom under en innspilling.

En annen ting jeg bet meg merke i, var at han ved flere anledninger ble presset til å bruke engelskklingende navn fordi produsenter mente det ville gjøre filmene lettere å selge internasjonalt. Da jeg besøkte Italia og snakket med Luigi Cozzi, fortalte han om lignende erfaringer. Litt triste greier, egentlig.

Cannibal Holocaust var i sin tid totalforbudt i Norge, og i Storbritannia havnet filmen på den beryktede «Video Nasties»-listen. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Volden er til tider svært ubehagelig, og filmen inneholder også ekte dyredrap. Dyrene ble riktignok brukt som mat etterpå, men personlig synes jeg fortsatt det er ubehagelig å se. Det er rett og slett ikke min kopp te.

For å vende tilbake til dette med hvor usminket dokumentaren er: Deodato forteller blant annet om en skuespiller som stadig forsøkte å gi seg selv mer oppmerksomhet foran kamera. Til slutt lot regissøren som om han filmet en ekstra scene med skuespilleren i hovedfokus, selv om det ikke var film i kameraet. Litt sleipt, men også ganske morsomt.

Jeg så dokumentaren på Blu-ray, og dette er en god påminnelse om hvorfor jeg fortsatt foretrekker fysiske utgivelser. Her får man flere timer med bonusmateriale som ikke finnes på strømmetjenestene. Det er også inkludert mange slettede scener og annet spennende ekstramateriale.

Kort oppsummert: Er du interessert i horrorfilm, italiensk sjangerfilm eller bare vil bli bedre kjent med Ruggero Deodato, er dette en dokumentar jeg varmt kan anbefale.