( + )

Vi skal til 1600-tallets Tyskland der folk er slitne etter tiår med krig. Rose ankommer en liten landsby med krigsarr og i bukser. Hun utgir seg for å være en mannlig soldat som kommer for å gjøre krav på en gård med tilhørende land som arv. Folka fra landsbyen er veldig skeptisk i starten, men Rose kjører på og viser ‘mannlig’ handlekraft da hun dreper en bjørn og redder livet til en av sine gårdsarbeidere. Likevel skal det vise seg at løgnen ikke er enkel å bære for Rose, når alle skeptiske øyne er på henne hele veien…

I starten følger vi den mystiske Rose som vi får som ble stemplet som en forræder som gjorde stor skade på samfunnet. Allerede der griper filmen fatt i meg. Vi får ikke vite så mye i starten og det er i grunnen ganske bra, fordi det får oss til å undre og føle seg spent på hva Rose har gjort og hvordan fortellingen kommer til å utvikle seg. Jeg skal ikke si annet enn at Rose får fotfeste på en gård, og alt glir lett i starten, men så kommer også alvoret for Rose også, og det er noen sterke øyeblikk og tvister jeg ikke så komme i handlingen.

Rollefiguren Rose griper oss
Rollefiguren i front har det ikke lett og vi følger henne i en mørk og depressiv periode i Europas historie. Rose føler seg ‘tvunget’ til å late som om hun er mann, for å klare seg. Likevel skal denne fortvilede handlingen vise seg å være langt mer krevende enn hun hadde forestilt seg på forhånd. Vi får også se en kvinne i front som har sine mørke sider og blir drevet av grådighet og trang etter å bety noe. Det skaper en del dynamikk og dristighet i fremstillingen av den stramme rollefiguren.

Skuespillet sitter som det skal
Sandra Hüller, kjent fra filmer som Digger, Fatherland og Project Hail Mary, spiller tittelrollen på en mesterlig måte. Noe hun også ble hedret for sin hovedrolle med Sølvbjørnen for under filmfestivalen i Berlin i 2026. Hüller får oss seere til å føle på alvoret som Rose går igjennom. Hun har viklet seg inn i noe det er vanskelig å lande, selv om hun lenge tror hun har kontroll på galskapen. Jeg setter stor pris på Sandra Hüllers skuespillerkvaliteter og hun fremstår som en mannekarakter som aldri brister, til tross for at hun ikke gjør til stemmen sin. Det i seg selv er ganske imponerende.

Hentet inspirasjon fra Det hvite båndet
Filmskaper Markus Schleinzer har regissert to spillefilmer før denne, men kvaliteten i Rose er et helt annet kaliber enn de to foregående. Schleinzer har sammen med Alexander Brom skrevet manuset til Rose, og det har blitt en film som skiller seg ut i mengden. Det synes at Schleinzer, som også var involvert i Michael Hanekes kritikerroste suksessfilm Det hvite båndet som castingdirektør, har gjort en sterk film som både rører og fascinerer. Det virker også litt åpenbart av filmen har hentet en del inspirasjon fra nettopp Hanekes ‘Det hvite båndet’. Rose har også et utsøkt sort-hvitt fotoarbeid i dramaet som skinner om kapp med kvaliteten i filmen.

Konklusjon
Rose er en film som du må dykke litt ned i. Tittelrollen har en stemme for alle kvinner som ønsker frihet opp gjennom historien. Fotoet er lekkert utført i sort-hvitt, føles svært vellykket og hever kvaliteten på verket. Du får en del lange og oversiktlige tagninger med gode kameravinkler som får filmfortellingen til å gnistre. Regien er solid utført og Schleinzer loser oss trygt gjennom filmen. Det er lite dialog i starten, men en fortellerstemme setter oss inn i hva som foregår. Det er noe rolig og lettere nynnende musikk i filmen. Alt er poetisk og fascinerende fortalt i et drama med gnist. Vi skjønner fra starten av at alt kommer til å kulminere i et voldsomt oppgjør for Rose og veien dit er både sterk, dramatisk og med noen overraskelser.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]