( + )

Meeting the Buddha skildrer livet og arven etter den 16. Karmapa, Rangjung Rigpe Dorje, overhode for Karma Kagyu-tradisjonen, og hvordan tibetansk buddhisme fant veien til Vesten.

Med vakker animasjon, gamle fotografier som får nytt liv og en helt spesiell nærhet til menneskene, forteller Meeting the Buddha varmt og levende om hvordan tibetansk buddhisme fant veien til Vesten.

Jeg møter denne filmen med et varmt og personlig engasjement. Buddhisme betyr mye for meg, og jeg er positivt forutinntatt. Derfor setter jeg også stor pris på at denne historien blir fortalt med så mye omtanke. Filmen tar vare på bilder, minner og erfaringer fra mennesker som fikk stor betydning for buddhismens vei til Vesten. Den gir flere muligheten til å bli kjent med dem og forstå hva de ønsket å føre videre. For meg er det en viktig historie å bevare og dele.

Filmen følger livet til den 16. Karmapa, Rangjung Rigpe Dorje, og møtet med det danske paret Ole og Hannah Nydahl i Nepal i 1969. Dette møtet forandrer livene deres og blir starten på et omfattende arbeid med å etablere buddhistiske meditasjonssentre i Vesten. Rundt dem skjer store forandringer: Slik får varige verdier som medfølelse, visdom og indre frihet leve videre og gi mennesker retning i en verden som stadig forandrer seg.

Det er nettopp møtet mellom disse menneskene og denne tiden som gjør historien så verdifull. Filmen viser hvordan en tradisjon kunne leve videre gjennom vennskap, tillit og mennesker som viet store deler av livet sitt til å dele det de hadde lært. Vi får se hvordan buddhismen fikk røtter i Vesten, og hva det betydde for dem som var med. Når gamle opptak og personlige fortellinger samles på denne måten, får også nye generasjoner muligheten til å komme nær denne delen av historien.

Noe av det aller fineste er hvordan gamle fotografier fra livet til Ole og Hannah får nytt liv. Gjennom små bevegelser, gjennomtenkte utsnitt og fine overganger blir vi trukket inn i bildene. Vi får tid til å se menneskene og omgivelsene deres, og til å forestille oss livet som fortsatte utenfor fotografiets kanter. Det er kunstnerisk svært vakkert gjort.

Disse sekvensene gir meg følelsen av å bla i et gammelt fotoalbum sammen med noen som kjenner historien bak bildene. Fotografiene bærer med seg ungdom, reiser, møter og et liv som ennå ikke hadde fått den retningen vi nå kjenner. Måten de brukes på, gjør det lettere å komme nær Ole og Hannah som mennesker. Vi får følge noe av veien de gikk, og kjenne på hvor mye et liv kan forandre seg.

Animasjonen er en annen stor kvalitet. Den har et varmt, malerisk uttrykk, med farger og detaljer som gjør det godt å bli værende i bildene. Den lar oss komme inn i en fortid det finnes få filmopptak fra, og gir liv til steder, hendelser og fortellinger som ellers kunne vært vanskelige å vise. For meg tilfører animasjonen også en egen følelse av undring. Den passer veldig godt til historien som fortelles.

Det ligger mye arbeid og omsorg bak disse bildene. Regissøren har fortalt hvordan Jigme Rinpoche bidro med detaljer om blant annet Karmapas rom og fremstillingen av Tibet. Slik får den kunstneriske friheten følge av kunnskap fra mennesker som kjente denne verdenen. Det synes jeg er en fin kombinasjon.

Samspillet mellom fotografiene, animasjonen, intervjuene og de gamle filmopptakene gjør fortellingen levende. De ulike uttrykkene utfyller hverandre, og overgangene hjelper oss gjennom en historie som strekker seg over mange år. Filmen tar seg også tid til menneskene. Den gir oss anledning til å bli kjent med dem og forstå hvorfor møtene mellom dem fikk så stor betydning. Den roen setter jeg pris på.

Nærheten blir særlig sterk i arkivopptakene. Noen av dem ble filmet av Jigme Rinpoche selv, med et kamera Karmapa hadde fått i gave på 1960-tallet. Vi ser dermed også gjennom blikket til en som var en del av livet rundt ham. Det er noe spesielt ved å få tilgang til slike bilder. En person som ellers lett kan bli stående som et navn i buddhismens historie, kommer plutselig mye nærmere.

Forholdet mellom lærer og elev er filmens følelsesmessige sentrum. Gjennom fortellingene og bildene blir det lettere å forstå takknemligheten og tilliten som kan vokse frem når et møte forandrer måten man ser livet på. Her kjenner jeg også min egen tilknytning til stoffet. Gleden, hengivenheten og savnet treffer meg. Samtidig tror jeg mye av dette er gjenkjennelig også for dem som har et helt annet forhold til buddhismen.

Det er særlig omsorgen for menneskene og minnene deres jeg tar med meg videre. Gamle fotografier får bevegelse og nærhet, animasjonen gir fortiden farger, og historien får tid til å gjøre inntrykk. Filmen er laget med en varme som jeg setter stor pris på.

Jeg er åpen om at dette er en historie som står meg nær. Begeistringen handler også om hvor utrolig vakkert den er fortalt.

For meg er dette en sterk sekser.