Derfor gikk jeg inn i Ali G: Who Iz I? med et håp om å få mer av nettopp dette.

Dessverre ble resultatet en gedigen skuffelse.

Det største problemet er at filmen føles tam.

Hele konseptet med Cohens figurer har alltid vært at de utfordrer grenser. Han setter intetanende mennesker i absurde situasjoner og ser hvor langt de er villige til å gå. Enten man liker humoren eller ikke, er det vanligvis noe risikabelt og uforutsigbart over den.

Her føles det som om den nerven er borte.

Jeg satt faktisk med inntrykket av at filmen kanskje hadde blitt møtt med motstand fordi den var for drøy eller kontroversiell. Men mens jeg så den, begynte jeg å lure på om det motsatte var problemet.

For dette er ikke spesielt drøyt.

Det er ikke spesielt provoserende.

Det er heller ikke spesielt modig.

I stedet bruker filmen mye tid på å kommentere krenkelseskultur og folks reaksjoner på kontroversiell humor. Problemet er at den gjør det på en måte som føles overraskende forsiktig. Dersom man først skal lage satire om krenkelse og grensene for hva man kan si og gjøre, må man nesten være villig til å gå litt lenger enn dette.

Filmen virker nesten redd for sitt eget premiss.

Det finnes fortsatt enkelte øyeblikk hvor man blir fascinert av hvor mye vanlige mennesker er villige til å gå med på foran et kamera uten å forstå at de er en del av en vits. Men også disse sekvensene mangler den energien og det ubehaget som gjorde Cohens beste arbeider så effektive.

Jeg lo faktisk bare én gang.

Og det var under en AI-generert unnskyldningsvideo.

Der traff filmen endelig noe.

Der fikk jeg et lite glimt av den kreative galskapen jeg hadde håpet å se mer av.

Selv Sacha Baron Cohen virker merkelig dempet denne gangen. Tidligere har karakterene hans føltes som naturkrefter som river med seg alle rundt seg. Her fremstår han tidvis sliten, nesten passiv, som om han selv ikke helt tror på prosjektet.

Da blir også filmens største styrke at den ikke varer særlig lenge.

Med en spilletid på rundt halvannen time rekker den i det minste ikke å bli helt utmattende.

Konklusjon:

Ali G: Who Iz I? føles som et comeback som mangler en grunn til å eksistere. Der Sacha Baron Cohens tidligere figurer utfordret publikum, provoserte og skapte genuint pinlige situasjoner, spiller denne filmen det overraskende trygt. Det finnes enkelte morsomme øyeblikk, men de er få og langt mellom.

Jeg er derfor ganske glad for at den nærmest forsvant fra kinoene og endte på streaming i stedet.