“Carrie” fyller 50 år I disse dager, og den står seg faktisk svært godt. Faktisk er dette den best adapterte film fra Stephen King-bok.

Fortellinger om unge, usikre tenåringer som blir mobbet, er ikke uvanlig. Men at et mobbeoffer har overnaturlige evner som også er potensielt farlige, er sjelden kost. Det vil si, det var Stephen King, som kom på denne kreative kombinasjonen, og i fortellingen om Carrie synes jeg at han får dette grepet til å fungere best. Filmen er en fascinerende miks av tragedie, highschool-drama og splatter-horror.

Mobbeoffer med overnaturlige evner
Carrie er en pen og sjenert 16 år gammel jente, med langt blondt hår, som hun nærmest gjemmer seg bak. Hun har knapt noen venner, og er litt umoden for sin alder. Hjemme har hun lært ingenting om seksualitet. Når hun får menstruasjon i dusjen, sammen med andre jenter, får hun et angstanfall, hvorpå de andre jentene kaster tamponger til henne mens de roper «Plug it up!». Stakkars Carrie sitter sammenkrøpet i et hjørne og skriker.

Det er en sterk scene, som er flott filmet. Dette opptrinnet gjør gymlærer Miss Collins eitrende forbanna, og hun straffer jentene som kaster tamponger. Men kanskje det ikke var så lurt, for dette får de «kule» jentene til å pønske ut en diabolsk hevn på skoleballet. Lite aner de om at Carrie har telekinetiske evner, som gjør at hun kan løfte og bevege ting uten å ta på dem. Jo mer stresset og nervøs hun er, jo sterkere blir disse evnene.

Romanen «Carrie» kom ut i 1974, og var debut-romanen til forfatteren fra Bangor, Maine, og den har sikkert stått hans hjerte veldig nært. Da jeg besøkte hans hjemby fikk jeg høre at han baserte karakteren på en mobbet og innesluttet jente han hadde som elev, da han underviste på high school. Selv om dette er en horrorfilm er det skarpe og empatiske observasjoner av en litt rar, skjønn, understimulert og sårbar tenåringsjente som blir mobbet.

Mye seksuell angst
Tidligere hadde Sissy Spacek kun hatt småroller på film og hadde vært kostymeansvarlig på DePalmas «Phantoms of the Paradise» (1974). Som Carrie klarer hun å vise mange aspekt ved en følsom tenåringsjente, og fremstår som både rar, redd, pen og selvsikker, samt grufull og skremmende. Hun var 25 år gammel da Carrie kom ut, og ble fortjent nok Oscar-nominert. Flere skuespillere spiller overbevisende i denne, og har senere gjort karriere i Hollywood. Nancy Allen og Amy Irving overbeviser som kule-og-arrogante high school-jenter, som er på toppen av næringspyramiden. John Travolta passer ypperlig som kjekk high school-stud, som både kan være drittsekk og sympatisk. Mens Piper Laurie gestalter rollen som Carries fanatisk religiøse (og sannsynligvis sinnssyke) mor, som mener at det meste er synd, inkludert å ha pupper! Piper Laurie er intens og ubehagelig, og klarer også å bruke stemmen på en foruroligende måte. Man kan lett lese mye seksuell angst inn i hennes karakter, og bitterhet over at Carries far har forlatt dem. Også Laurie ble Oscar-nominert forresten.

Brian DePalma sin regi er svært bra, både teknisk og i instruksjon av skuespillere. Filmen kulminerer i et apokalyptisk blodbad, med religiøse undertoner. DePalma har tidligere vært innom mørke sider av kvinnelig psykologi i «Sisters» (1973). I hans 10. spillefilm tar han det et skritt lengre. DePalma er blant få regissører som bruker split-screen, og får det til å fungere. På hans første filmer var hans Hitchcock-inspirasjon merkbar, også i denne. At skolen heter Bates High School er en adekvat hommage til «Psycho» (1960).