( - )

Velkommen til TV-showet Predator. Det er en TV-serie som går i beste sendetid på amerikansk TV og avslører pedofile. De setter opp møter med yngre gutter og jenter, for så å konfrontere dem og sende politiet på dem. I dette sirkuset av et show befinner Chris Hansen seg. Han er den som driver showet og har både fortellerstemmen og ansiktet utad for serien, i det det er Hansen som kommer inn når de pedofile står der med buksen nede og avslører at de er på TV. Lenge har serien hatt veldig gode seertall, men i det de snakker med sjefen for TV-kanalen, får de et hårete mål. De skal prøve å utkonkurrere TV-serien Lost og for å kunne gjøre det trenger de noen syke scoop av saker. Så får vi se hvordan det går i kampen om seerne og å prøve å holde kontrollen i galskapen for Chris Hansen og kompani…

Bygger på et ekte TV-show
Det er populært med filmer som er basert på virkeligheten og dette er et produkt av den underholdningsprofilen. Med andre ord er Chris Hansen en ekte TV-personlighet og alt bygger på det ekte showet hans, men så har nok filmen tatt seg noen friheter med å dramatisere dette ytterligere, selv om filmen aldri dras helt over i thrillermomentet, heller mer føles ganske spekulativ i det litt grumsete hjørnet i grensen mellom rett og galt.

Det skal også sies at den ekte Chris Hanson nekter for at han opererte i dette gråsonelandskapet som rollefiguren til Robert Pattingson gjorde. Det gjorde Chris Hanson ikke likte det han fikk i filmen som han mislikte sterkt. Og det er kanskje ikke rart at Hanson ikke likte filmen ettersom rollefiguren Chris Hanson i filmen fremstår som ganske så ensidig og traust i måten han opererer på i TV-serien. Han er også så inderlig opptatt av å bety noe og slå Lost at han rett og slett mister seg selv. Han jobber mye og har ikke tid til kona og familien og er redd for at han skal miste kontroll over TV-serien som han føler er alt han har og som definerer han totalt som person.

Buster pedofile for åpent kamera
Du føler du blir med bak produksjonen. Tema er å lokke pedofile frem til å bli pågrepet og dette gjør de som et TV-show. Det hele er litt mørkt og deprimerende og fikk meg i dårlig humør, men disse mørke sakene er også meningen med filmen. Jeg den gav meg litt same wibes som 8MM, bare i det pedofile landskapet, men ikke fullt så grafisk og helt ned i undergrunnen. Alt foregår i kulissene av TV-serien. Du får en del telefonsamtaler og chating, samt øyeblikket da de buster dem. Dette er et svært mørkt opplegg og får meg til å tenke over de som prøver å utnytte barn. Det er både deprimerende og uten så mange lyspunkter. Så gjør disse det også ikke bare for å ta folk, men for å tjene penger og bli berømt.

Mye talent foran og bak kamera
Filmen er regissert av Lance Oppenheim, og dette var mitt første møte med ham som filmskaper. Han har et bra tak på regien og har skapt en helhetlig film uten å dra dette for langt. Det er også et mørkt og depressivt preg på bildet med et veldig TV-aktig i en eldre stil fra billedrørenes TV-alder og ikke flatskjermer som vi har i dag. Med andre ord føles bildet litt pikselert til tider og det gir et skikkelig troverdighetstrekk tilbake til filmen. Det er også produksjonsselskapet A24 som står bak, som gav oss Backrooms, Tony, Pillion og norsk regisserte The Drama.

Sistnevnte var også en kritikerrost og populær film med den svært så aktuelle hovedrolleinnehaveren, Robert Pattinson. Han er blitt et stort navn som gjør at han kan selge filmer alene gjennom en karriere fra Harry Potter og ildbegeret til stor-rolle i Twilight, og har gjenvunnet popularitet gjennom filmer som The Batman, Mickey 17, The Drama og ikke minst The Odyssey. I Primetime spiller han en innbitt og usikker rollefigur som liker å skryte for å få andre med på laget. Pattinson gjør rollen på sin egen måte, men likevel er dette kanskje ikke en av hans største roller. Til det føles han kanskje litt for skrudd til og rar i fremtoningen, men likevel kler det filmen. Det skal også nevnes at Merritt Wever, Skyler Gisondo, Matthew Maher og Phoebe Bridgers leverer gode innslag i de viktige birollene, der Wever og Gisondo får mye fokus. Skyler Gisondo er ekstra god som en skuespiller som spiller en 14-årig tenåring som skal lokke de pedofile i fellen.

Konklusjon
Dette er en stødig film som tidvis gir seg inn på en dypere og mer problematisk side som også viser baksiden med underholdning som gjemmer seg bak at de gjør en handling som kan føles bra isolert sett. Filmen er ganske mørk og viser problematiske sider med TV-bransjen. Den får oss til å både vise avsky til de pedofile, men også skruppelheten til de som prøver å profittere på å ta dem på åpent fjernsyn. Alt beveger seg i et satirisk landskap der rollefiguren i front er besatt av å slå Lost i seertall. Det gjør at han prøver å sjokkere mest mulig med sitt show. Han vil skape mest mulig TV-historie og gå for de største pedofile skurkene som de omtaler som ‘The Whale’ i filmen.

Filmen får meg med på en berg- og dalbanetur i følelsesregisteret mitt. Dette er mørkt og kvalmt om hverandre. Likevel er det ikke så voldsomt som du skulle tro. Jeg liker fotoet og at filmen aldri tar helt av over i thrillerhjørnet. Dette snor seg heller mer i dramalandskapet med noen interessante vrier, selv om filmen selvsagt ikke har så mye utfordrende eller overraskende å komme med. Dette kunne nesten hatt samme innholdet som en dokumentar om det samme innholdet, selv om du skjønner at dette er en spillefilm på alle mulige måter. Filmen lykkes med å skape en nærmest drømmende stemning i TV-landskapet og Pattinson i front er med på å befeste dette ‘utenomjordiske’ inntrykket.

Jeg sliter litt når jeg skal rulle terning, da dette ligger å vipper mellom en sterk firer og en svak femmer, men det er en film som fikk meg til å tenke og føle, så jeg velger å premiere Primetime med en svak femmer.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]