Den har også en litt spesiell plass i historien av en annen grunn.

Dette var den siste Marvel-filmen vi fikk før pandemien traff og kinoverdenen nærmest stoppet opp. I ettertid føles den nesten som slutten på en æra.

Noe av det jeg liker aller best ved Tom Holland-filmene, er hvordan de lar Peter utvikle seg gradvis. Her bærer han en enorm byrde på skuldrene sine. Mentoren hans er borte etter å ha gjort det ultimate offeret, og det er tydelig at Peter fortsatt forsøker å finne sin plass i en verden som forventer mer av ham enn han selv føler seg klar for.

Samtidig er han fortsatt tenåring.

Han ønsker egentlig bare litt normalitet.

Han ønsker å henge med vennene sine.

Kanskje få til noe med MJ.

Og når skoleklassen skal på tur til Europa, virker det som den perfekte muligheten til å få et lite pusterom.

Men selvfølgelig får han ikke det.

Nick Fury har andre planer. Plutselig blir ferien kapret, verden står igjen i fare, og Peter må samarbeide med en ny alliert i form av Quentin Beck, også kjent som Mysterio, spilt av Jake Gyllenhaal.

Men er Beck egentlig den han utgir seg for å være?

Og hva er de egentlige motivasjonene hans?

Jeg skal naturligvis ikke røpe noe, men én ting er sikkert:

Peter lærer noen svært dyre lærepenger i løpet av denne historien.

Det som gjør at filmen treffer så godt, er at den ikke bare handler om action og superhelter. Under alt det spektakulære ligger det et ganske tungt følelsesmessig fundament. Peter sliter med sorg, skyldfølelse og presset som følger med forventningene om å være noe større enn seg selv.

Den delen av filmen fungerer overraskende godt.

Som vanlig er Tom Holland filmens største styrke. Han har en evne til å fange essensen av Peter Parker på en måte få andre skuespillere har klart. Han spiller karakteren med varme, sjarm og oppriktighet, men også med en sårbarhet som gjør at man virkelig føler med ham.

Spesielt i de roligere scenene imponerer han.

Når masken er av, og historien krever følelser fremfor action, leverer Holland konsekvent. Han uttrykker usikkerhet, frykt og sorg gjennom små detaljer i ansiktet, blikket og dialogleveringen.

Jeg sier ikke at det kommer til å skje.

Men jeg blir stadig mer overbevist om at han en dag kommer til å få en Oscar-nominasjon dersom han får den rette rollen i det rette prosjektet.

Og så må vi selvfølgelig snakke om den scenen.

Mid-credit-scenen.

Den scenen.

Da jeg så filmen første gang, satt jeg igjen med haka på gulvet. Og når man i dag vet hva de neste Spider-Man-filmene skulle bygge videre på, fremstår den nesten enda viktigere i ettertid.

For et øyeblikk.

For en avslutning.

Konklusjon

Spider-Man: Far From Home er kanskje ikke min favoritt blant Spider-Man-filmene, men det er fortsatt en svært vellykket oppfølger. Den kombinerer storslått action, humor og et globetrottende eventyr med en overraskende sterk historie om sorg, ansvar og det å finne sin egen identitet.

Samtidig fungerer den som et viktig veiskille for Peter Parker, og legger grunnlaget for det som skulle komme senere.

Et veldig hyggelig gjensyn.

Og nok en påminnelse om hvor godt MCU traff med Tom Holland som Spider-Man.