Siden julemarsipanen og julebrusen for lengst har funnet veien til butikkhyllene, er det heller ingen grunn til å vente med årets julefilmer. Og akkurat julefilmer på kino har en helt egen magi.

Jeg skal være ærlig og si at jeg nok befinner meg litt utenfor filmens primære målgruppe. Samtidig er jeg glad i både animasjon og julefilmer, jeg har stort sett likt det jeg har sett fra Qvisten, og jeg er oppvokst med Thorbjørn Egner. Da føltes det egentlig ganske naturlig å gi Julenissens verksted en sjanse.

Det første som slo meg, var hvor mye filmen spiller på nostalgi.

Animasjonsstilen bærer tydelige spor av Egner-tradisjonen, og allerede i åpningsscenen, hvor vi blir introdusert for en ny versjon av Kaptein Sorte Bill, får vi se illustrasjoner som nærmest ser ut som de er hentet rett ut av Egners bøker og vekket til live på kinolerretet.

Jeg kjente umiddelbart at smilet kom frem.

Og mye av gleden underveis kommer nettopp fra dette. Filmen er full av kjente barnesanger som har fått nye arrangementer og nye tolkninger, uten at de mister sjelen sin.

Når farmoren til Mari synger «Jeg folder mine hender små», får filmen nesten et sakralt preg. En stor del av æren for det må naturligvis gis til Sissel Kyrkjebø, som tilfører sekvensen både varme og tyngde.

På den andre siden finnes det også flere øyeblikk som er morsomme på helt andre måter.

Da farmoren plutselig drar i gang «Muntre Musikanter» sammen med «Kjerringa med staven», lo jeg langt mer enn jeg hadde forventet. Ikke fordi en duett mellom Sissel Kyrkjebø og Herborg Kråkevik høres ut som noe man møter hver dag, men fordi kontrasten mellom Kyrkjebøs rene sangstemme og Kråkeviks mer tilgjorte uttrykk blir så komisk.

Og så har vi den utstoppede torsken som synger «Lofottorsken».

Det er slike innfall som gir filmen personlighet.

Historien er imidlertid filmens svakeste side.

Den er ikke dårlig, men den er litt for enkel og litt for forutsigbar til at den virkelig klarer å gripe tak i meg. Filmen har en sidehistorie knyttet til en av de voksne karakterene som faktisk rommer mer emosjonell tyngde enn hovedhandlingen, og jeg satt flere ganger og ønsket at den delen av historien fikk større plass.

Det er der de mest interessante følelsene ligger.

Det er der filmen kommer nærmest noe virkelig rørende.

Jeg tror rett og slett filmen kunne blitt sterkere dersom den hadde turt å bruke litt mer tid på de vanskelige temaene som ligger under overflaten.

Når det er sagt, blir filmen aldri kjedelig.

Og jeg setter pris på at den heller ikke føles «dummet ned» for å appellere til de aller yngste. Den har respekt for publikum sitt og klarer å underholde både barn og voksne uten å måtte rope eller overforklare alt.

Konklusjon

Julenissens verksted er kanskje ikke den mest minneverdige julefilmen jeg har sett, men den er varm, sjarmerende og full av julestemning. Nostalgien sitter løst, musikken er gjennomgående glimrende, og de nye versjonene av klassiske barnesanger er ofte filmens største styrke. Historien kunne gjerne hatt litt mer dybde og litt større følelsesmessig tyngde, men som en koselig førjulsopplevelse fungerer den absolutt.

Jeg likte den.

Jeg elsket den ikke.

Men den bidro definitivt til julestemningen.