( + )

Vi skal til året 1949 og Japan lider etter å ha tapt verdenskrigen. Det gjør det hele heller ikke bedre av at et nytt monster kommer til overflaten. De kaller det ekstremt store dragelignende vesenet King Ghidorah. Etter å ha rasert en by og hele hæren har prøvd å stoppe galskapen er gode råd dyre. Hvordan i all verdens rike skal noen klare å hamle opp med Ghidorah? Det blir et sant hodebry for Kôichi Shikishima og Noriko Ôishi, som sammen med operasjonslederen Kenji Noda må sette sine hoder sammen for å klekke ut en plan for å stoppe faren og holde Japans innbyggere trygge…

Filmselskapet Toho, som skapte Godzilla, er tilbake igjen med en oppfølger til suksessfilmen Godzilla minus one. Den første filmen engasjerte meg stort. Dermed var jeg svært spent på hva oppfølgeren ville romme. Når filmen begynner med monsteraction øyner jeg et håp om en storfilm uten sidestykke som den første, men etter det bygger filmen seg rolig opp igjen med et hverdagsdrama som grunnfeste. Dette begynner litt småsøvnig forhold til den første filmen og historien vikles rundt to år senere etter hendelsene i første film. Det er litt kult med gamle filmopptak av et eldre monster, som er med på å skape litt flashback til eldre tider og skaper en kul realismedetalj som jeg følte beriket filmen, men etter det går ikke filmen helt i riktig retning.

Todelt syn på drama og action
Historien i filmen engasjerer ikke like mye som første omgang. Til det er dette for mye hverdagsdrama uten spennvidde eller nok å gripe fatt i til å fenges stort. Med andre ord blir dramaet for lite spenstig og jeg kjenner at jeg kjeder meg litt. Føler også at dramaet tar for lang tid i filmen. Heldigvis er noe av traustheten glemt når actionsekvensene endelig kommer. Actionen er svært solid med mange spenningssekvenser og monstermoro som står til omtrent til 20 i stil når filmen endelig tar sats og flyr mot oss i et popcornbadet kinoeventyr. Effektene er svært gode og regien på actionscenene sitter langt bedre enn resten av grøten, som serveres mer tam og kald.

Det japanske monsteruniverset utfolder seg
La oss snakke litt om monsterne. Antagonisten er et gigantisk dragelignende vesen som utvikler seg til en marerittdrage med tre hoder. Senere får vi også et gjensyn med Godzilla. Både Godzilla og King Ghidorah som vi får møte gjennom filmen er kult utformet og ‘clasher’ sammen i en voldsom kamp. For min del skulle jeg gjerne sett mer til uhyrene og fått mer tid med dem enn med de hule menneskerollene i filmen. Magien fra første film er med andre ord litt mindre synlig i oppfølgeren. Det blir også et gjensyn med noen av rollefigurene fra forrige film, som her spiller en viktig rolle i kampen mot marerittfaren som monsterne skaper for det japanske folket.

Historiefortellingen sitter ikke
Filmskaper Takashi Yamazaki er tilbake i registolen og prøver å skape de samme inntrykkene som den første filmen, bare at han ikke lykkes helt i limet. Manuset sitter ikke som det skal, selv om filmen ellers har en proff og seriøs tone. Noen ganger blir filmen for seriøs og selvsikker for sitt eget beste. Det resulterer i en rekke drama-scener som har for mye følelser og for lite som binder alt til resten av helheten i verket. Det gjør at filmen lider i historiefortellingen og er dratt i en motsatt retning enn i Hollywoods Godzillafilmer, som ofte har for mye action og lite fokus på menneskene. Det du kommer for å se i en slik film er Godzillaaction og det får du. Selvsagt trekker jeg noe for at forestillingen ‘treges’ ned av for mye saktegående fyll. For min del kunne dette vært langt bedre om filmen hadde mer fokus på monstrene og mindre 'dramatøys' som ikke ‘fenger’ meg. Derfor føles også filmen noe for langsom og langdryg og kunne med fordel vært kortet ned.

Konklusjon
Der den første filmen underholdt meg til det maksimale, føles dette mer variabelt og ujevnt. Fotoet, actionen, de visuelle effektene og den heftige lyden trekker opp, men eventyret og plottet er langt mer søvnig og mangler brodd. Likevel har filmen mer å komme med i siste akt. Der blir kinoturen verdt noen av prøvelsene som filmen utsetter oss for, og du kan nyte og kose deg med det som gjorde at jeg satte meg forhåpningsfullt ned i kinomørket for en japansk popcorntung aften. Jeg vil nok gi 6 av 10, eller en sterk treer på terningen og med det skuffer fortsettelsen på det japanske mesterverket som føles litt for enkelt og tungrodd. Slutten er også noe for klisjefylt følelsesladet med en gråtescene ut av en egen verden som ikke passer inn i galskapen. Det gjorde at jeg følte at både meg og filmen lider sammen i kinosalen og dette ikke var det store kikket som første film gav meg.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]