Det første som slo meg, var hvor tydelig filmen lener seg mot den moderne blockbuster-modellen vi kjenner fra Hollywood. Tradisjonelle indiske storproduksjoner er ofte preget av et mer lekent uttrykk, sterke følelsesutbrudd, musikalske innslag og actionsekvenser der fysikkens lover gjerne tas med på en liten ferie. Jeg har stor sans for den stilen, men Ramayana: Rise of a Legend går i en annen retning.

Dette er et prosjekt som ønsker å bli tatt på alvor.

Selv om jeg ikke kjenner Ramayana-mytologien spesielt godt, er det åpenbart at filmskaperne har behandlet materialet med stor respekt. Det er verdt å huske at det som for mange av oss fremstår som mytologi, for millioner av mennesker også har en religiøs betydning. Filmen bærer preg av dette ansvaret gjennom hele fortellingen.

Her satses det på storslått historiefortelling, episke omgivelser, politiske intriger, gjennomarbeidet verdensbygging og visuelle effekter av imponerende kvalitet. Resultatet er en film som føles både ambisiøs og oppriktig i måten den presenterer sitt univers på.

Og ambisjon er kanskje det viktigste stikkordet.

Dette er uten tvil det mest ambisiøse filmprosjektet jeg har sett komme fra India. Med et samlet budsjett på rundt 500 millioner dollar fordelt på denne filmen og oppfølgeren som kommer i 2028, er dette en produksjon som spiller i den globale blockbuster-divisjonen.

Det synes på lerretet.

Filmen er rett og slett nydelig å se på.

Kameraføringen, komposisjonene og de enorme landskapene trekker meg inn i universet nesten umiddelbart. Alt føles stort. Alt føles gjennomført. På sitt beste skaper filmen en følelse av at man ser inn i en levende myte.

Og når jeg begynner å lure på om de flygende elefantene faktisk eksisterer, da har effektselskapene gjort noe riktig.

Actionsekvensene er like imponerende. Kampkoreografien er eksplosiv og energisk, men uten at det tipper over i det utilsiktet komiske. Både heltene og skurkene opererer på et nivå som gjør at filmens over-the-top-øyeblikk føles naturlige innenfor verdens logikk.

Musikken fortjener også ros.

Samarbeidet mellom Hans Zimmer og A. R. Rahman fungerer overraskende godt. Zimmer bringer med seg den storslåtte, filmatiske tyngden vi kjenner fra Hollywood-produksjoner, mens Rahman tilfører et tydelig indisk uttrykk som gir filmen sin egen identitet. Sammen skaper de et lydspor som både føles internasjonalt og kulturelt forankret.

Det samme gjelder de visuelle effektene.

At DNEG, som tidligere har jobbet med blant annet Dune og Inception, er involvert, merkes. Skapninger, transformasjoner og fantastiske landskaper fremstår ofte så overbevisende at man nesten glemmer hvor mye av det som er digitalt skapt.

På skuespillersiden er det også mye å glede seg over.

Yash gjør en sterk figur som Ravana. Han introduseres på en måte som gjør at man først blir usikker på hvilken rolle han egentlig skal spille i historien. Etter hvert blir det tydelig at han ikke er en karakter man ønsker å heie på, men han er like fullt fascinerende å følge.

Når han entrer en scene, merkes det.

Han utstråler makt, sinne og kontroll, og mye av dette formidles gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Selv om jeg aldri sympatiserer med ham, satt jeg flere ganger og ønsket at filmen brukte enda mer tid på karakteren.

På motsatt side finner vi Ranbir Kapoor som Rama.

Der Ravana er dominert av maktbegjær og vrede, preges Rama av ro, integritet og medmenneskelighet. Han er en kriger som helst vil unngå vold, men som ikke nøler når situasjonen krever handling. Kapoor spiller rollen med en oppriktighet som gjør det enkelt å investere seg i ham. Fra første stund forstår man hvorfor han står i sentrum av denne fortellingen.

Siden dette kun er første del av historien, finnes det naturligvis ingen stor forløsning ved rulletekstens slutt. Likevel fungerer filmen svært godt som introduksjon. Den etablerer figurer, konflikter og verden på en måte som gjør at jeg absolutt ønsker å se fortsettelsen.

Filmen er lang.

Men den fortjener tiden den tar.

Det kanskje mest interessante for meg personlig er hvor annerledes den føles sammenlignet med mye annen indisk film jeg har sett. Faktisk tok jeg meg flere ganger i å sammenligne den med de største amerikanske blockbusterne snarere enn produksjoner fra Bollywood eller andre indiske filmindustrier.

Og i det selskapet holder den overraskende høyt nivå.

Konklusjon

Ramayana: Rise of a Legend er et visuelt spektakulært fantasyepos som viser hva indisk filmindustri er i stand til når alle ressurser settes inn. Med imponerende effekter, storslått musikk, sterke hovedroller og en verden jeg oppriktig ønsker å vende tilbake til, leverer filmen en opplevelse som føles både moderne og tidløs.

Den mangler den store forløsningen, men det er en konsekvens av at dette bare er første kapittel.

Som introduksjon til en større fortelling fungerer den glimrende.

Dette er en film som fortjener å oppleves på kino.