For det første markerer filmen Johnny Depps store comeback på kinolerretet i en Hollywood-produksjon. For det andre står Ti West bak kameraet, en regissør som tidligere imponerte med den særegne skrekktrilogien X, Pearl og MaXXXine. Det gjør det naturlig å være nysgjerrig på hva han kan tilføre en klassisk julefortelling produsert for et større studio og med et litt romsligere budsjett enn han vanligvis har hatt til rådighet.

Selv om budsjettet fortsatt er beskjedent sammenlignet med mange av dagens storfilmer, føles det faktisk forfriskende. Filmbransjen trenger ikke at alle produksjoner skal koste mellom 150 og 250 millioner dollar for å være ambisiøse eller underholdende.

Heldigvis innfrir også de to viktigste forventningene.

Johnny Depp er rett og slett glimrende som Ebenezer Scrooge. Rollen minner om hvorfor han i sin tid ble regnet som en av Hollywoods mest fascinerende karakterskuespillere. Han balanserer det komiske, det eksentriske, det gretne og det tragiske med imponerende presisjon. Scrooge er i bunn og grunn en ødelagt mann, og Depp evner å formidle både smerten og sårbarheten som ligger bak den bitre fasaden. Enkelte fakter og væremåter vil nok minne publikum om Jack Sparrow, men når historien graver i traumene og tapene som har formet Scrooge, leverer Depp noen av filmens sterkeste øyeblikk.

Jeg må innrømme at jeg ble et øyeblikk distrahert da Rupert Grint dukket opp som Bob Cratchit. For meg vil han nok alltid være tett knyttet til en ikonisk barnerolle. Heldigvis tok det ikke lang tid før han vant meg over. Sammen med Tiny Tim fungerer Cratchit-familien som filmens emosjonelle anker, og de tilfører historien den nødvendige varmen og menneskeligheten.

Når det gjelder Ti Wests regi, var det kjærlighet ved første blikk. Jeg falt umiddelbart for filmens koloritt, gotiske uttrykk og stemningsfulle visuelle stil. Ikke minst setter jeg pris på de elegante title cards-ene som brukes gjennom filmen. Det er slike detaljer som viser en regissør med en tydelig forståelse av hvordan stil kan brukes til å bygge identitet. Akkurat som i X, Pearl og MaXXXine føles de estetiske valgene gjennomtenkte og bevisste.

Et av filmens sterkeste øyeblikk kommer når «Silent Night» synges. Scenen føles nesten sakral, og jeg mener det utelukkende som et kompliment. Den tilfører filmen en egen høytidelighet som passer perfekt inn i fortellingen.

Wests bakgrunn innen horror skinner også gjennom. Dette er riktignok ingen skrekkfilm, men de ulike åndene som besøker Scrooge er uten tvil blant de mest skremmende og urovekkende versjonene jeg har sett i noen adaptasjon av historien. Designet balanserer effektivt mellom eventyr og mareritt.

Ebenezer tilfører kanskje ikke noe vesentlig nytt til selve fortellingen. Historien er den samme vi har sett mange ganger før, og filmen følger i stor grad de velkjente sporene. Likevel sørger Ti Wests distinkte stil og Johnny Depps sterke comeback for at denne versjonen føles frisk nok til å rettferdiggjøre sin eksistens.

Det er kanskje ikke en ny juleklassiker, men det er en solid og stemningsfull filmopplevelse som minner oss om hvorfor historien om Ebenezer Scrooge fortsatt blir fortalt. Og ikke minst: Velkommen tilbake, Johnny Depp.