|
Film, Originaltittel: How to Rob a Bank (2026)
Aldersgrense: 12 år
Kategori: Thriller, Krim, Action
Land: USA
Regi: David Leitch
Spilletid: 122 min
Datoer:
| 2026-11-13 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
3.3 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (22 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Kriminelt underholdende
Publisert: [ 14. November 2026 ]
Skrevet av: Emmanuel Dreier Loudianos
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: How to Rob a Bank (2026) høres kanskje ut som nok en lettbeint kuppfilm, men bak den fengende tittelen skjuler det seg en historie om raske penger, dårlige valg og konsekvensene som følger. Spørsmålet er om filmen har nok på hjertet til å skille seg ut i en sjanger vi har sett mange ganger før. |
|||
|
Anmeldelse: Denne filmen hadde alle muligheter til å bli en generisk heist-film som forsvinner i mengden. I stedet leverer den en underholdende katt-og-mus-lek med et sympatisk persongalleri, en sterk rollebesetning og nok hjerte til at man faktisk investerer seg i begge sidene av konflikten. Jeg likte The Fall Guy veldig godt, og bare navnet til David Leitch var nok til å gjøre meg nysgjerrig på How to Rob a Bank. Og hvem vet? Kanskje jeg til og med kunne plukke opp et par nyttige tips til fremtidige banksaker underveis. Mer om det senere. Noe av det mest interessante med filmen er at den får meg til å heie på både bankranerne og FBI samtidig. Det høres kanskje selvmotsigende ut, men innenfor rammene av denne historien fungerer det overraskende godt. På den ene siden følger vi bankranerne, ledet av Ryan, bedre kjent som «The Wolf», spilt av Nicholas Hoult. Gruppen gjennomfører spektakulære ran, filmer dem og publiserer innhold på nettet der de forklarer hvordan aksjonene utføres og hvor gode sjanser man har for å lykkes. Ikke overraskende bygger de raskt opp en dedikert følgerskare. Det som løfter dem over å være vanlige filmforbrytere, er at handlingene deres springer ut av personlige tragedier og liv som på ulike måter har gått av sporet. Pengene er definitivt en motivasjon, men ikke den eneste. Det gir karakterene en slags moderne Robin Hood-aura som gjør dem lettere å forstå, selv når de åpenbart bryter loven. På den andre siden står FBI-agent John West, spilt av John C. Reilly. Han samarbeider med hackeren Reagan Gardner, tolket av Zoë Kravitz. Der West representerer lov, orden og prinsipper, befinner Reagan seg i en langt mer uklar moralsk gråsone. Hun har fått en mulighet til å gjøre opp for tidligere synder, men er samtidig usikker på om hun faktisk kjemper på riktig side. Resultatet blir en klassisk katt-og-mus-lek der sympatiene hele tiden flytter seg. Det ene øyeblikket håper jeg at ranerne skal slippe unna. Det neste håper jeg FBI kommer dem i forkjøpet. Når begge sider fremstår kompetente og menneskelige, blir spenningen automatisk mer engasjerende. Filmens største styrke er likevel rollebesetningen. Nicholas Hoult tilbringer store deler av filmen skjult bak den ikoniske ulvemasken, men når masken først sprekker og karakteren må vise sitt sanne ansikt, leverer han noen av filmens beste øyeblikk. Spesielt i de avsluttende konfrontasjonene får han vist en sårbarhet som gir figuren ekstra tyngde. John C. Reilly imponerer også. Han spiller FBI-agenten med en oppriktighet og autoritet som gjør at jeg tidvis helt glemmer komikeren jeg kjenner fra så mange andre roller. Han fremstår som en troverdig motvekt til Hoult, og forholdet mellom dem driver mye av filmens dramatikk. Det er også et hyggelig gjensyn med Christian Slater, som her får boltre seg som en kynisk og arrogant bankdirektør. Rollen er kanskje ikke stor, men Slater gjør nok ut av den til å sette et tydelig avtrykk. Den største overraskelsen for min del var likevel Pete Davidson som Vince. Vince er krigsveteran fra Afghanistan, familiefar og alvorlig syk med lungekreft. Davidson gir karakteren en sårbarhet jeg ikke hadde forventet. En scene der han står bøyd over vasken og hoster opp blod er ubehagelig sterk, og gjorde meg ærlig talt ganske fornøyd med at jeg selv har sluttet å røyke. Senere kommer en telefonsamtale med datteren som traff meg rett i magen. Det er filmens mest følelsesladde øyeblikk, og Davidson håndterer det overraskende godt. Bortsett fra Christian Slaters bankmann er det egentlig noe ødelagt ved nesten alle karakterene i filmen. Nettopp derfor fungerer historien så godt. Ingen er bare helter eller skurker. De fleste bærer på sår, nederlag eller tap som gjør dem menneskelige og relaterbare. Som heist-film er dette først og fremst lettbeint underholdning. Historien flyter godt framover, sceneskiftene oppleves naturlige, og flere av bil- og motorsykkeljaktene er både energiske og morsomme å følge. Filmen forsøker ikke å være spesielt komplisert eller revolusjonerende, og noen ganger er det faktisk helt greit. Ikke alle filmer trenger å være et intellektuelt puslespill. KonklusjonHow to Rob a Bank finner ikke opp heist-sjangeren på nytt, men den gjør heller aldri krav på å gjøre det. Det den leverer er to timer med solid underholdning, en overraskende empatisk historie og et persongalleri som gjør at man oppriktig bryr seg om utfallet, uansett hvilken side av loven karakterene befinner seg på. Kombinasjonen av en sterk ensemblebesetning, en velfungerende katt-og-mus-lek og flere emosjonelle treffpunkter gjør at filmen hever seg over mengden av lignende produksjoner. Og til tross for tittelen kan jeg berolige både banker og politi: Jeg føler meg ikke det minste bedre rustet til å gjennomføre et bankran etter rulleteksten. Det må vel kunne kalles ansvarlig filmskaping. |
|||