|
Film, Originaltittel: Journey's End (2017)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Drama, Krig
Land: Storbritannia
Regi: Saul Dibb
Spilletid: 107 min
Mediarating:
4.4 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (22 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Frykt og avsky i skyttergravene
Publisert: [ 15. November 2026 ]
Skrevet av: Nils Vermund Gjerstad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: «Journey’s End» er trolig den mest adapterte fortellingen fra første verdenskrig. Filmen er basert på RC Sherriff’s skuespill fra 1928. For nærmere 100 år siden var dette en formidabel teatersuksess på West End Theatre og Broadway. Filmversjonen fra 2017 er sjette gang historien festes til film. |
|||
|
Anmeldelse: Den skiller seg ut fra andre filmer om samme konflikt. Ikke bare er «Journey’s End» langsom, litt stillestående og med mer fokus på relasjon mellom soldater i skyttergravene enn på kamphandlinger. Å være i krig handler ofte om venting, nervøs venting, og dette aspektet får regissør Saul Dibb virkelig frem. Fra rugby-helt til nervevrak Han er en venn av Raleighs familie. Men Stanhope er ikke den kjekke rugbyspilleren han husker fra hjemlige trakter. Krigen mot Tyskland har endret han like brutalt som den har ødelagt naturen som omgir skyttergravene. Han har blitt en bitter, alkoholisert og selvforaktende mann, som finner det ubehagelig at en som i sin tid så opp til han som en helt nå kan observere hvilket nervevrak krigen har forvandlet han til. Dessuten har Stanhope også en romantisk korrespondanse med Raleighs søster, og frykter hvordan den unge kvinnen vil oppleve ham når han en dag kommer tilbake til England, og møter hun igjen. Samtidig sendes ferske Raleigh ut på farlige oppdrag i skyttergravene. Alle venter på den store tyske våroffensiven. Humørfylte måltid og medrivende soundtrack Måltidene i «Journey’s End» vies mye oppmerksomhet. Her blir det noen humoristiske øyeblikk. Kokk Mason prøver å lage anstendige måltid ut av få ressurser, men han glemmer ofte å putte viktige ingredienser i rettene. Soundtracket til islandske Hildur Guðnadóttir og engelske Natalie Hoult må også fremheves. Det er originalt og – i likhet med skyttergravskrigen i Frankrike– stadig mer foruroligende. Det menneskelige dramaet er interessant, men slutten føles litt antiklimatisk. Og man kommer ikke utenom at filmen er dvelende og monoton, man får ei kjensle av at dette fungerer bedre på teater enn på lerret. |
|||