|
Film, Originaltittel: Thor: Love and Thunder (2022)
Aldersgrense: 12 år
Kategori: Action, Eventyr, Superhelt-film
Land: USA
Regi: Taika Waititi
Spilletid: 118 min
Datoer:
| 2022-07-06 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
4 av 6 |
|||
|
Serie: Thor | Thor Love and Thunder (2022) | Thor: Ragnarok (2017) | Thor 2 (2013) | Thor (2011) Serie: Marvel Cinematic Universe | Spider-Man: Brand New Day (2026) | Fantastic 4: First Steps (2025) | The New Avengers (2025) | Captain America: Brave New World (Captain America 4) (2025) | Deadpool and Wolverine (Deadpool 3) (2024) | The Marvels (2023) | Ant-Man and the Wasp: Quantumania (2023) | Guardians of the Galaxy 3 (2023) | Black Panther: Wakanda Forever (2022) | Doctor Strange in the Multiverse of Madness (2022) | Thor Love and Thunder (2022) | Spider-Man: No Way Home (2021) | Eternals (2021) | Shang-Chi (2021) | Black Widow (2021) | Spider-Man: Far from Home (2019) | Avengers: Endgame (2019) | Captain Marvel (2019) | Ant-Man and The Wasp (2018) | Avengers: Infinity War (2018) | Black Panther (2018) | Spider-Man: Homecoming (2017) | Thor: Ragnarok (2017) | Guardians of the Galaxy 2 (2017) | Captain America: Civil War (2016) | Avengers: Age of Ultron (2015) | Ant-Man (2015) | Captain America: The Winter Soldier (2014) | Guardians of the Galaxy (2014) | Thor 2 (2013) | Iron Man 3 (2013) | Avengers (2012) | Thor (2011) | Captain America: The First Avenger (2011) | Iron Man 2 (2010) | The Incredible Hulk (2008) | Iron Man (2008) |
||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (57 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Kjærlighet, torden og kaos
Publisert: [ 17. November 2026 ]
Skrevet av: Emmanuel Dreier Loudianos
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Thor: Love and Thunder følger Thor på jakt etter en ny retning i livet, men freden varer ikke lenge når den fryktinngytende Gorr the God Butcher begynner å jakte på guder over hele universet. Resultatet er et fargerikt, følelsesladet og særdeles sært eventyr om kjærlighet, tap og guddommelig kaos. |
||||
|
Anmeldelse: Jeg er nok mer positiv til Thor: Love and Thunder enn mange andre, men jeg merker også at filmen taper seg litt for hver gang jeg ser den. Nå som jeg er midt i et gjensynsprosjekt med samtlige Marvel-filmer før Doomsday, blir flere av svakhetene langt tydeligere enn de var første gang. Det betyr ikke at filmen er dårlig. Langt ifra. Underholdningsverdien er fortsatt høy, og det er flere ting her som fungerer svært godt. La oss begynne med Gorr the God Butcher. Eller rettere sagt: Christian Bale. Allerede i filmens åpning blir vi vitne til et hjerteskjærende tap som forklarer hvorfor Gorr ender opp på sitt mørke korstog mot gudene. Sekvensen med datteren hans er brutal på en stille måte, og den gir karakteren en emosjonell forankring som gjør at man umiddelbart forstår hvor smerten kommer fra. Bale er rett og slett strålende. Det er nesten mulig å se et snev av Voldemort i måten han spiller rollen på. Ikke nødvendigvis i utseendet, men i intensiteten. Han utstråler sorg, desperasjon og raseri samtidig. Når han snakker, tror man på hvert eneste ord. Når han truer noen, føler man faren. Derfor er det også litt synd at filmen ikke bruker ham mer. Når du introduserer en skurk som bokstavelig talt heter "The God Butcher", forventer jeg å få se litt mer av selve gudeslaktingen. Filmen forteller oss at han er en fryktinngytende trussel, men jeg skulle gjerne sett enda flere eksempler på hvorfor hele gudeverdenen frykter ham. Så har vi Chris Hemsworth. Som skuespiller gjør han en solid jobb, men jeg sliter mer med hvordan karakteren er skrevet denne gangen. Thor har alltid hatt humoristiske trekk, men han har aldri vært dum. Her føles det tidvis som om filmen forveksler komikk med manglende intelligens. Det er der mye av frustrasjonen min ligger. Jeg ler av flere av vitsene. Jeg gjør faktisk det. Men samtidig sitter jeg med følelsen av at karakteren noen ganger reduseres til en klovn med gudekrefter, og det harmonerer dårlig med den versjonen av Thor som MCU har bygget opp gjennom flere filmer. Et gjensyn med Natalie Portman som Jane Foster er derimot svært velkomment. Hun har en naturlig varme og tilstedeværelse som gjør at det er lett å investere seg i historien hennes. Kombinasjonen av alvorlig sykdom og plutselig heltestatus skaper flere fine øyeblikk, samtidig som Portman får mye ut av Janes forsøk på å finne sin egen identitet som helt. Jakten på en passende catchphrase er blant filmens mer vellykkede komiske innslag. Ikke all humor fungerer like godt. Det er faktisk her filmen oftest snubler. Skrikende geiter. Jean-Claude Van Damme-lignende spagater. Korgs steinkjæreste ved navn Dwayne. Personifiseringen av Mjølnir og Stormbreaker. Det blir rett og slett litt for mye av det gode. På sitt svakeste føles filmen som om den konstant er redd for å la alvorlige øyeblikk få puste ferdig før neste vits må inn. Og i en historie som handler om kreft, sorg, døden til et barn og emosjonelle traumer, blir det enkelte ganger en merkelig ubalanse. Jeg må også innrømme at etableringen av iskrembutikken Infinity Conez i Tønsberg traff meg helt feil. I MCU-universet representerer Infinity-hansken og "The Snap" et traume av ufattelige dimensjoner. Hele vitsen føles derfor smakløs på en måte jeg ikke tror filmen selv er klar over. Heldigvis finnes det mye annet som løfter opplevelsen. Musikken er et godt eksempel. Taika Waititi virker å ha tatt noen notater fra James Gunn når det gjelder bruk av populærmusikk. Selv om han stort sett holder seg til Guns N' Roses, fungerer det overraskende godt. Jeg kommer aldri til å klage på litt mer November Rain. Og apropos November Rain: Finalen fungerer faktisk veldig bra. Sekvensen der Thor gir kraft til barna for å kjempe mot Gorrs monstre er akkurat passe absurd, akkurat passe episk og akkurat passe morsom. Spesielt den lille jenta som bruker en bamse som avfyrer energistråler fra øynene sine er så visuelt kreativ at jeg ikke klarer å ikke smile. Det er fullt kaos. Men det er kaos på den riktige måten. Det som gjør at filmen til slutt lander på beina, er imidlertid ikke humoren eller actionen. Det er hjertet. Midt inne i alt fjaset finnes det faktisk en historie om en mann som har mistet nesten alt. Thor har sett venner dø, mistet foreldrene sine, broren sin, hjemmet sitt og flere av menneskene han bryr seg om. Filmen minner oss på hvor tung den bagasjen faktisk er. Og enda viktigere: Den gir ham muligheten til å finne en ny mening. Det er denne emosjonelle kjernen som gjør at filmen fungerer bedre enn mange av kritikerne skal ha det til. På godt og vondt er dette hundre prosent en Taika Waititi-film. Signaturen hans er overalt. I dialogen, humoren, energien og de underlige ideene. Noen ganger er det fantastisk. Andre ganger skulle jeg ønske noen hadde holdt ham litt igjen. Det er sannsynligvis derfor Thor: Ragnarok oppleves mer balansert. KonklusjonThor: Love and Thunder er en film med betydelige svakheter, men også betydelige kvaliteter. Den har for mye humor, og ikke all humor treffer. Enkelte figurer reduseres til karikaturer, og spesielt Thor selv mister noe av den verdigheten karakteren tidligere hadde bygget opp. Samtidig leverer Christian Bale en fantastisk skurk, Natalie Portman er et velkomment comeback, musikkvalgene fungerer strålende, og under alt tullet skjuler det seg en overraskende rørende historie om kjærlighet, sorg og det å finne et nytt formål når livet tar fra deg alt. Jeg liker filmen. Jeg elsker den ikke. Men den er fortsatt langt bedre enn ryktet tilsier. |
||||