|
Anmeldelse av Rock of Ages - Film (2012)
|
Film: Rock of Ages (2012)
Kategori: Musikal
Land: USA
Regi: Adam Shankman
Spilletid: 0 min
Datoer:
| 2012-08-10 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.2 av 6Keyword:
Tom Cruise
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (26 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Flau og klam 80-talls affære
Publisert: [ 9. August 2012 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Vi er i Los Angeles og Hollywood, året er 1987. To unge mennesker i Drew og Sherrie jakter begge sine drømmer i storbyen. Når de møtes er det kjærlighet ved første blikk, men forholdet blir satt på en kraftig prøve og utfordringer står i kø for det unge paret i den ville og suksessjagende byen. |
|||
|
Anmeldelse: Basert på den kjente Broadway-musikalen med samme navn har regissør Adam Shankman tatt sangene til filmlerretet. Shankman står bak mange mer eller mindre musikalske suksesser, blant dem tv-serien Glee og den festlige filmatiseringen av en annen musikalsuksess, nemlig ”Hairspray”. ”Rock of Ages” kan være så basert på en verdenskjent musikal som den bare vil, versjonen på filmlerretet oppleves uansett som svært så blandet i resultatet! Den første timen sitter man nesten og river seg i håret av alt det håpløse klisjétyngede mølet som utspiller seg på lerretet. Her er den smelldeilige blondina som, naiv som hun jo alltid er, skal prøve lykken og reiser hjemmefra alene til Hollywood. Hun møter på klassisk kjekkas med perfekte tenner, hud, muskler og hele pakka. De forelsker seg og en irriterende bagatell kommer i veien for deres likevel forutsigbare kommende lykke. De tradisjonelle ingrediensene står altså rett og slett i kø. Når det hele starter med et sangnummer på en buss, går det fort opp for deg hvor utrolig unaturlig, kleint, cheezy grufullt en musikal kan være, på film vel å merke. Det er rett og slett som om man ikke kan tenke seg mer ubekvemme scener enn når gud og hvermann bryter ut i teite sanger fullstendig umotivert. Det er forferdelig vanskelig å holde maska, være saklig og ikke begynne å grine av alle de fæle naive elementene her. Likhetene til Cher og Christina Aguileras filmmusikal fra 2010 ”Burlesque” er også slående, både handlingsmessig, karaktermessig og egentlig hele pakka. Der ”Rock of Ages” er mer rå, vill og sliten i uttrykket, var ”Burlesque” i det minste mer stilfull og enkel, uten at noen av disse filmene kan betegnes som særlig gode vel og merke, men pick your choice. Filmens sliter altså voldsomt i store deler med å fremlegge noe særlig annet enn klisjétyngede karakterer, fremgang og handling, og dermed blir de få lyspunktene innimellom direkte kvalt av dørgende kjedelig ensformighet. Dette hadde vel vært helt greit på film på, ja nettopp, 80-tallet, men i dag må man spørre seg om hvorfor man ikke har spilt og lekt seg mer med disse klisjéene enn isteden å bruke dem så tydelig selv?! Hovedkarakterene i Julianne Hough og Bryan Cranston er sjarmerende og pene nok, synge kan de vel også, men både Alec Baldwin, Paul Giamatti, Russell Brand og ikke minst usjarmerende Tom Cruise ser rett og slett helt jævlige ut, på godt og vondt, da dette liksom skal være kult, fordi det foregår på det grelle 80-tall. Men, dette må trolig være Tom Cruise sin minst sjarmerende rolle noen gang, og det fra en kar som har spilt flere sære roller, blant annet i den fantastiske ”Magnolia” fra 1999, men også privat som vi jo vet fra den siste tidens nyhetsbilde. Hans karakter stjeler selvsagt mye av showet, men det er ikke morsomt, særegent eller motbydelig nok, bare trist, repeterende energiløst og kjedelig. Heldigvis kommer all denne ”jævligheten” bedre til sin rett etter hvert som vi både blir mer og mer vandt med dette og filmen, samt at humoren vokser og blir bedre mot slutten. ”Rock of Ages” skal ha ros for i hvert fall ikke å ta seg selv høytidelig, den siste lille timen. Den er stadig mer og mer selvironisk og direkte festlige scener og harselering rundt overgangen fra 80-talls rock til 90-talls poprap treffer ganske så blink! Det blir altså morsommere etter hvert, også takket være enda litt mer slapstickhumor og innslag av en festlig apekatt (!). Slutten sprudler det rett og slett av, både filmatisk og tempomessig, og en aldri så liten feelgoodslutt redder skuta litt i land. All verdens hitlåter og gode gamle rockeklassikere kan ikke redde ”Rock of Ages” fra et plagsomt irriterende lavt filmatisk nivå. Akkurat som om ikke mange av sangene i filmen dessuten er ihjelhørt, oppbrukt og sunget til døde på uttallige konserter og privatfester fra før av, filmen mangler totalt særegenhet, noe som kunne gjort dette så til de grader mer bedre og morsommere. Om du elsker overfladisk behandling av populær rockmusikk i filmmusikalform, ja så fyller ”Rock of Ages” godt opp barometeret ditt. Om man derimot er lei 80-tallsbølgen og vil la denne æraen få hvile i fred, samt ikke føle seg ille til mote i en kinosal utallige ganger på rad, ja så ikke bruk penger på dette, for huff, dette var fælt! |
|||
