| Logo
Kino-anmeldelse av The Hunger Games: Sunrise on the Reaping - Film (2026)
Film, Originaltittel: The Hunger Games: Sunrise on the Reaping (2026)
Aldersgrense: 12 år
Kategori: Eventyr, Action
Land: USA
Regi: Francis Lawrence
Spilletid: 0 min
Datoer:
| 2026-11-18 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating: 4.3 av 6

Serie: Hunger Games
| The Hunger Games: Sunrise on the Reaping (2026) | The Hunger Games: The Ballad of Songbirds and Snakes (2023) | The Hunger Games: Mockingjay - Part 2 (2015) | The Hunger Games: Mockingjay Part 1 (2014) | The Hunger Games: Catching Fire (2013) | The Hunger Games (2012)

Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (32 kritikker)



Anmeldelsen:

Før håpet fikk et ansikt

Publisert: [ 18. November 2026 ]

Terningkast:


Ingress:

The Hunger Games: Sunrise on the Reaping tar oss tilbake til Panem, 24 år før Katniss Everdeen, og følger en ung Haymitch Abernathy når han trekkes inn i de brutale 50. Hunger Games. Det som begynner som en kamp for å overleve, utvikler seg raskt til et oppgjør med selve systemet som holder distriktene i sitt jerngrep.


Anmeldelse:

Det er ingen tvil om at The Hunger Games har befestet sin plass i populærkulturen. Først gjennom bokserien til Suzanne Collins, og deretter gjennom filmene som gjorde Jennifer Lawrences Katniss Everdeen til et globalt fenomen.

Selv har jeg aldri vært blant dem som har hatt et nesten religiøst forhold til denne franchisen. Jeg har alltid likt filmene, men de har aldri tilhørt mine absolutte favoritter.

Likevel er det lett å forstå hvorfor serien har fått den posisjonen den har.

Bak ungdomsdystopien skjuler det seg nemlig langt tyngre temaer enn mange kanskje først legger merke til. Historiene handler om ekstreme klasseskiller, konsentrert makt, sosial kontroll og hvordan eliten kan bruke både frykt og underholdning for å holde folk på plass.

Distrikt 12 har gjennom hele serien fungert som et symbol på fattige arbeidersamfunn, mens Capitol representerer velstanden, privilegiene og makten. Samtidig er selve konseptet med Hunger Games en ganske brutal kommentar til hvordan vold kan pakkes inn som underholdning, hvordan medier former virkelighetsoppfatningen vår, og hvordan autoritære ledere bruker propaganda for å opprettholde kontroll.

Det er nettopp derfor disse historiene fortsatt føles relevante.

Selv om handlingen utspiller seg i en fiktiv fremtid, handler den i stor grad om mekanismer vi kjenner igjen fra vår egen verden.

Det hjelper selvfølgelig også at serien nesten alltid har plassert mennesker i sentrum som tør å utfordre systemet.

Sunrise on the Reaping fungerer på mange måter som et bindeledd mellom flere deler av franchisen. Den er både en oppfølger til The Hunger Games: The Ballad of Songbirds & Snakes og en forløper til den opprinnelige serien.

Denne gangen er det Haymitch Abernathy som står i sentrum.

Den unge utgaven av karakteren, spilt av Joseph Zada, er langt unna den desillusjonerte mannen vi senere blir kjent med gjennom Woody Harrelsons tolkning. Her møter vi en sympatisk tenåring som forsøker å ta vare på familien sin, hjelpe moren og lillebroren gjennom hverdagen og bygge en fremtid sammen med kjæresten Lenore Dove Baird.

Så går selvfølgelig alt galt.

På grunn av dramatikken rundt utvelgelsen ender han opp som deltaker i de 50. Hunger Games, selv uten å ha blitt trukket ut på vanlig måte.

Snakk om bursdagsgave.

Ettersom vi kjenner Haymitch fra de senere historiene, vet vi egentlig hva utfallet blir. Det betyr imidlertid ikke at reisen mister spenningen. Tvert imot.

Det som imponerte meg mest ved Joseph Zada, var evnen hans til å formidle konsekvensene av det Haymitch opplever. Smerten, skyldfølelsen og traumene setter tydelige spor, og jo lenger filmen varer, desto mer ser vi konturene av mannen han en dag skal bli.

Å overta en rolle som allerede er så sterkt knyttet til Woody Harrelson kunne vært en nesten umulig oppgave.

Zada håndterer den med imponerende selvtillit.

Rollelisten ellers holder også svært høyt nivå.

Filmen har nærmest plukket skuespillere fra øverste hylle. Jesse Plemons, Elle Fanning, Kieran Culkin og Glenn Close trenger knapt noen introduksjon, mens Ralph Fiennes overtar rollen som en yngre versjon av President Snow etter avdøde Donald Sutherland. Bare det å få inn en skuespiller av Fiennes' kaliber sier sitt om ambisjonsnivået.

Jeg føler egentlig ikke behov for å gå gjennom prestasjonene deres enkeltvis.

CV-ene deres taler i stor grad for seg selv.

Derimot vil jeg trekke frem Mckenna Grace.

Dette er kanskje første gang jeg virkelig føler at hun tar et stort steg som skuespiller. Tidligere har jeg ofte oppfattet henne som et talentfullt ungt navn som har fått være med i mange spennende prosjekter. Her leverer hun noe langt mer modent.

Spesielt togscenen, der hun setter Drusilla Sickle på plass med en imponerende direktehet, gjorde inntrykk. Sekvensen får en ekstra dimensjon gjennom det øyeblikket hvor hun etterpå viser omtanke for Louella og kjolen hennes.

Små scener som det sier mye om karakteren.

Filmen klarer også å holde spenningen oppe gjennom store deler av spilletiden. Arenaen byr på flere flotte landskap, og konflikten mellom individet og systemet fungerer like godt som før. Historien bygger effektivt opp under ønsket om å se Haymitch lykkes samtidig som makten utfordres.

Det er et velkjent oppsett.

Men det fungerer.

Og viktigst av alt: Jeg blir investert.

Skuespillerne er likevel filmens sterkeste kort. Veteranene leverer som forventet, men det er kanskje enda mer imponerende hvor godt flere av de yngre kreftene holder følge med dem.

Så må jeg også trekke frem avslutningen.

Den siste scenen fungerer nærmest som en liten epilog til hele den opprinnelige filmserien, og jeg synes den håndteres med både respekt og varme. Det er en avslutning som føles fortjent, og som gir historien en ekstra emosjonell dimensjon.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe negativt, er det kanskje lengden.

Filmen er omfattende.

Samtidig slet jeg aldri med å forstå hvorfor den bruker tiden den gjør. Historien rettferdiggjør i stor grad omfanget.


Konklusjon

The Hunger Games: Sunrise on the Reaping er en sterk tilføyelse til en franchise som allerede har bevist sin kulturelle betydning. Filmen lykkes gjennom sitt fokus på karakterer, sterke skuespillerprestasjoner og temaer som fortsatt føles relevante.

Joseph Zada overtar rollen som Haymitch Abernathy med stor troverdighet, Mckenna Grace imponerer stort, og resten av ensemblet holder et nivå som er vanskelig å ikke la seg imponere av.

Jeg gikk inn i filmen som en som setter pris på The Hunger Games.

Jeg gikk ut igjen som en som forstår serien litt bedre.

Om dette blir starten på nye kapitler eller slutten på reisen, er jeg faktisk fornøyd uansett.

Dette fungerer både som en bro mellom historiene vi allerede kjenner og som en verdig avslutning dersom dette skulle være siste stopp i Panem.