| Logo
Streaming-anmeldelse av Carrie 2 [ The Rage: Carrie 2 ] - Film (1999)
Film, Originaltittel: The Rage: Carrie 2 (1999)
Aldersgrense: 16 år
Kategori: Horror
Land: USA
Regi: Katt Shea
Spilletid: 104 min
Mediarating: 3 av 6

Serie: Carrie
| Carrie (2013) | Carrie 2 (1999) | Carrie (1976)

Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (21 kritikker)



Anmeldelsen:

Mobbing, blod og déjà vu

Publisert: [ 19. November 2026 ]

Terningkast:

 ( + )

Ingress:

The Rage: Carrie 2 følger Rachel Lang, en tenåring med telekinetiske evner som presses til bristepunktet av mobbing og svik. Filmen fungerer som en direkte oppfølger til Carrie fra 1976.

Anmeldelse:

Jeg er nok litt i opposisjon til konsensus når det gjelder The Rage: Carrie 2. Den regnes gjerne som en unødvendig oppfølger som aldri kommer ut av skyggen til forgjengeren, men for meg fungerer den faktisk bedre enn Carrie fra 1976.

Det betyr ikke at vi snakker om et mesterverk.

Det betyr bare at denne traff meg bedre.

Noe av det første jeg satte pris på, var at filmen faktisk bryr seg om kontinuiteten. Den forsøker ikke å late som om forgjengeren aldri skjedde. Tvert imot bygger den aktivt videre på hendelsene derfra, samtidig som den utvider mytologien rundt de telekinetiske kreftene.

Det finnes riktignok enkelte detaljer jeg stusset litt over. Blant annet sekvensene der Rachels tatoveringer nærmest ser ut til å få sitt eget liv. Det føles som et nytt element som ikke ble etablert i den første filmen. Samtidig er det ikke vanskelig å finne en forklaring dersom man ønsker å få det til å passe inn i universet.

I sentrum står Rachel Lang, spilt av Emily Bergl.

Rachel er på mange måter en langt mer jordnær figur enn Carrie White. Hun fremstår som en helt vanlig tenåring som forsøker å navigere livet sitt så godt hun kan. Hun bor hos fosterforeldre, moren er innlagt på psykiatrisk institusjon, og hun befinner seg ikke akkurat øverst på den sosiale rangstigen på skolen.

Det som fungerer så godt, er at Bergl spiller henne med en naturlighet som gjør henne lett å tro på.

Hun føles som et ekte menneske.

Dermed blir hun også lettere å relatere til.

Et annet hyggelig gjensyn er Sue Snell, igjen spilt av Amy Irving. Hun er den eneste sentrale karakteren som vender tilbake fra den første filmen, og jeg synes filmen bruker henne smart.

I 1976-versjonen var Sue en del av problemet før hun gradvis forsøkte å gjøre opp for seg. Her møter vi en eldre og mer moden versjon av samme person. Hun jobber nå som veileder på skolen og prøver aktivt å bekjempe den giftige kulturen blant enkelte av skolens fotballspillere, samtidig som hun ønsker å hjelpe Rachel.

Mye av motivasjonen hennes virker å være knyttet til skyldfølelsen hun fortsatt bærer med seg etter det som skjedde med Carrie.

Det gir karakteren en fin utvikling.

Jeg må også innrømme at jeg opplever Amy Irving som mer overbevisende her enn i originalfilmen.

På et rent teknisk nivå fungerte denne filmen bedre for meg også.

Tempoet er strammere.

Fortellingen flyter bedre.

Musikken passer stemningen langt bedre.

Flere av sekvensene der Rachel opplever hallusinasjonslignende episoder og filmen skifter over i svart-hvitt bidrar til å skape uro og ubehag. Det er enkle grep, men de fungerer.

Jeg tror mye av dette handler om balansen.

Filmen er ikke like opptatt av melankolsk drama som forgjengeren, og derfor opplever jeg at skrekkelementene får mer plass. Flashbacks brukes også effektivt for å knytte sammen hendelser og motivasjoner uten at det føles påtvunget.

En annen ting jeg setter pris på, er at rollefigurene aldri tipper helt over i det parodiske.

Fotballgutta og de såkalte "mean girls"-karakterene er definitivt usympatiske mennesker. Men filmen lar dem stoppe akkurat før de blir så overdrevne at de fremstår som tegnefilmfigurer.

De er fæle nok.

Og det er tilstrekkelig.

Når Rachel først bikker over kanten, går det også virkelig galt.

Filmen holder ikke tilbake når hevnen først starter, og enkelte sekvenser er overraskende brutale. Spesielt én scene med Eric Stark, spilt av Zachery Ty Bryan, fikk meg til å krympe meg i sofaen.

Menn som har sett filmen vet sannsynligvis nøyaktig hvilken scene jeg snakker om.

Når det er sagt, er ikke alt vellykket.

Sekvensen der Rachel blir utsatt for telefonterror fra fotballgjengen fungerer dårlig. Her føles det som om filmen prøver altfor hardt å være Scream. Spesielt den overdrevne stemmen i telefonen, som flere ganger minner om en Donald Duck-imitasjon, tok meg helt ut av historien.

Der ble det rett og slett for teit.

Jeg synes også tittelen er litt misvisende.

Dette er egentlig ikke en film om Carrie.

Det er Rachel sin historie.

Carrie er først og fremst et ekko som ligger i bakgrunnen av fortellingen.

Og til syvende og sist har jeg sett flere filmer som håndterer disse temaene bedre, enten vi snakker om mobbing, utenforskap, psykisk helse eller hevn.


Konklusjon

The Rage: Carrie 2 kommer aldri til å bli stående som en stor skrekkfilmklassiker, men jeg hadde langt mer glede av den enn jeg hadde forventet. Den bygger videre på historien på en respektfull måte, introduserer en hovedperson som er lettere å investere seg i, og leverer både bedre flyt og mer effektive skrekkelementer enn forgjengeren.

Den har noen dumme valg underveis.

Den er tidvis ganske 90-talls på godt og vondt.

Men den fungerer.

Og kanskje mest overraskende av alt:

Jeg likte den faktisk bedre enn Carrie fra 1976.