| Logo
Streaming-anmeldelse av Black Panther: Wakanda Forever - Film (2022)
Film, Originaltittel: Black Panther: Wakanda Forever (2022)
Aldersgrense: 12 år
Kategori: Superhelt-film, Action
Land: USA
Regi: Ryan Coogler
Spilletid: 161 min
Datoer:
| 2022-11-09 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating: 4.1 av 6

Serie: Black Panther
| Black Panther: Wakanda Forever (2022) | Black Panther (2018)

Serie: Marvel Cinematic Universe
| Spider-Man: Brand New Day (2026) | Fantastic 4: First Steps (2025) | The New Avengers (2025) | Captain America: Brave New World (Captain America 4) (2025) | Deadpool and Wolverine (Deadpool 3) (2024) | The Marvels (2023) | Ant-Man and the Wasp: Quantumania (2023) | Guardians of the Galaxy 3 (2023) | Black Panther: Wakanda Forever (2022) | Doctor Strange in the Multiverse of Madness (2022) | Thor Love and Thunder (2022) | Spider-Man: No Way Home (2021) | Eternals (2021) | Shang-Chi (2021) | Black Widow (2021) | Spider-Man: Far from Home (2019) | Avengers: Endgame (2019) | Captain Marvel (2019) | Ant-Man and The Wasp (2018) | Avengers: Infinity War (2018) | Black Panther (2018) | Spider-Man: Homecoming (2017) | Thor: Ragnarok (2017) | Guardians of the Galaxy 2 (2017) | Captain America: Civil War (2016) | Avengers: Age of Ultron (2015) | Ant-Man (2015) | Captain America: The Winter Soldier (2014) | Guardians of the Galaxy (2014) | Thor 2 (2013) | Iron Man 3 (2013) | Avengers (2012) | Thor (2011) | Captain America: The First Avenger (2011) | Iron Man 2 (2010) | The Incredible Hulk (2008) | Iron Man (2008)

Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (41 kritikker)

Andre anmeldelser på filmen: (2)



Anmeldelsen:

Kongen er borte. Arven lever.

Publisert: [ 19. November 2026 ]

Terningkast:


Ingress:

Black Panther: Wakanda Forever er mer enn en oppfølger. Den er et farvel til Chadwick Boseman, en hyllest til arven han etterlot seg, og en historie om hvordan man finner styrke når sorgen truer med å ta over. Gjennom tap, kjærlighet og samhold må folket i Wakanda lære seg å gå videre uten kongen som en gang samlet dem.

Anmeldelse:

Da Chadwick Boseman gikk bort, stod filmskaperne bak Black Panther: Wakanda Forever overfor en nesten umulig oppgave. Skulle de recaste T'Challa, eller skulle de la karakterens historie ende sammen med mannen som ga ham liv på lerretet?

Uansett hvilken løsning de hadde valgt, ville noen vært misfornøyde.

Personlig synes jeg de valgte riktig.

Ikke bare fordi avgjørelsen føles respektfull overfor Bosemans minne, men fordi den gir filmen en emosjonell tyngde som hadde vært vanskelig å gjenskape på andre måter. Mange av reaksjonene, tårene og smerten vi ser på skjermen føles ekte, nettopp fordi de i stor grad er det.

Når jeg ser filmen i dag, føles den på enkelte måter enda mer aktuell enn da den kom. Ikke nødvendigvis på grunn av superheltdelen, men på grunn av sorgen.

Vi vet alle hvordan det føles når et helt folk mister en samlende skikkelse.

Derfor er det også lett å forstå følelsene som preger Wakanda gjennom store deler av filmen.

Allerede i åpningssekvensen etableres denne sorgen. Shuri jobber desperat med å gjenskape den hjerteformede urten syntetisk, overbevist om at dette kan redde broren hennes. Hun lykkes ikke.

Tapet blir uunngåelig.

Og samtidig legges grunnlaget for karakterutviklingen hennes videre.

Shuri har alltid vært vitenskapskvinnen i familien, men her ser vi også hvordan sorgen gjør henne mer kynisk, mer frustrert og mindre villig til å omfavne tradisjonene som tidligere har vært en sentral del av Wakandas identitet.

Etter et tidshopp på ett år møter vi Dronning Ramonda, spilt av Angela Bassett.

For en prestasjon dette er.

I en av filmens sterkeste scener står hun foran FN og gjør det krystallklart at Wakanda aldri kommer til å dele sine vibraniumressurser med resten av verden. Når andre nasjoner forsøker å teste grensene deres, svarer hun med en autoritet som fyller hele rommet.

Hun er sint.

Hun er lei seg.

Hun sørger fortsatt.

Men hun nekter å vise svakhet.

Jeg forstår veldig godt hvorfor Bassett ble Oscar-nominert for rollen. Hun spiller med hjertet utenpå kroppen gjennom hele filmen. Man tror på hvert eneste ord hun sier, og man tviler aldri på at dette er en mor som forsøker å håndtere både personlig sorg og et enormt ansvar samtidig.

Samtidig vokser en ny trussel frem.

Under havets overflate skjuler folket i Talokan seg, ledet av Namor. Filmskaperne gjør et smart valg ved å gå bort fra den tradisjonelle Atlantis-tolkningen fra tegneseriene, noe som bidrar til å gi denne kulturen sin egen identitet.

Talokan fremstår som en reell stormakt.

De er mange.

De er sterke.

Og de er villige til å beskytte sitt folk for enhver pris.

Konflikten oppstår når den unge oppfinneren Riri Williams utvikler teknologi som kan oppdage vibraniumforekomster. Talokan ser dette som en direkte trussel mot sin eksistens og krever at Wakanda utleverer henne.

Det blir starten på en konflikt som gradvis eskalerer mot katastrofen.

En katastrofe som rammer kongefamilien hardt.

Og som til slutt leder frem til et oppgjør som definerer resten av historien.

Noe av det jeg liker best ved filmen, er hvor følelsesmessig investert jeg blir i alt som skjer. Der den første Black Panther var sterkt drevet av politikk, maktkamp og ideologisk konflikt, handler Wakanda Forever i større grad om sorg, arv og hvordan mennesker reagerer når de mister noen de elsker.

Ryan Coogler lykkes også nok en gang med verdensbyggingen.

Wakanda føles levende.

Den føles ekte.

På mange måter blir selve landet nærmest en karakter i filmen.

Det eneste visuelle elementet jeg virkelig reagerer på, er det store sjøslaget mot slutten. Her blir green screen-bruken litt for synlig etter min smak, og det trekker meg tidvis litt ut av opplevelsen.

Heldigvis er dette mer unntaket enn regelen.

Introduksjonen av Riri Williams fungerer også overraskende godt. Dominique Thorne gir karakteren mye personlighet, varme og energi. Dynamikken mellom henne og Shuri fungerer fint, og de matcher hverandre godt intellektuelt uten at det føles påtatt.

Så har vi Namor.

Og her synes jeg filmen lykkes veldig godt.

Jeg er ikke engang sikker på om jeg vil kalle ham en skurk.

Han er definitivt en antagonist, men samtidig er motivasjonene hans forståelige. Han ønsker først og fremst å beskytte sitt eget folk mot en verden han ikke stoler på.

Tenoch Huerta Mejía balanserer styrke, sårbarhet, arroganse og karisma på imponerende vis. Resultatet er en karakter som ofte oppleves like sympatisk som han er truende.

Det er vanskelig å hate ham.

Og det er et kompliment.

Filmen byr selvfølgelig også på spektakulær action. Flere sekvenser er svært vellykkede, inkludert en biljakt som igjen minner oss på hvor flink Ryan Coogler er til å skape energi og tempo.

Men selv om actionen fungerer, er det følelsene som bærer filmen.


Konklusjon

Black Panther: Wakanda Forever har en oppgave som i utgangspunktet virket umulig. Den skal fungere som både oppfølger, hyllest og sorgarbeid. På overraskende vis lykkes den med alle tre.

Angela Bassett leverer kanskje filmens sterkeste prestasjon, Letitia Wright vokser betydelig inn i rollen som filmens emosjonelle sentrum, Namor etableres som en av de mest interessante figurene MCU har introdusert på lenge, og Dominique Thorne er et vellykket nytt bekjentskap.

Kanskje traff filmen meg enda hardere da jeg så den første gang.

Men selv i dag står den igjen som noe mer enn bare en Marvel-film.

Det er en verdig hyllest til Chadwick Boseman.

Og det er kanskje det viktigste av alt.