|
Dokumentar, Originaltittel: You Can See Everything (2026)
Aldersgrense: Alle
Kategori: Dokumentar, Biografi
Land: USA
Regi: Nathan Fielder, Lance Oppenheim
Spilletid: 174 min
Datoer:
| 2026-11-20 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
5.3 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (26 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Mørket bak blikket
Publisert: [ 20. November 2026 ]
Skrevet av: Emmanuel Dreier Loudianos
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: You Can See Everything følger Elizabeth Holmes i ukene før hun begynner soningen for den beryktede Theranos-svindelen. Det som starter som et intimt portrett av en fallen gründer utvikler seg til en fascinerende dokumentar om sannhet, selvbedrag og grensene mellom virkelighet og manipulasjon. |
|||
|
Anmeldelse: Denne dokumentaren har blitt litt av en snakkis. Det har til og med blitt spekulert i om den kan bli den første dokumentaren noensinne som blir nominert til Oscar for beste film. Om det faktisk skjer, aner jeg ikke. Men etter å ha sett filmen ville jeg ikke blitt det minste overrasket. Mitt utgangspunkt var ganske enkelt. Jeg setter pris på gode dokumentarer, og jeg ble nysgjerrig på grunn av all oppmerksomheten filmen har fått. Historien om Elizabeth Holmes og Theranos kjente jeg bare overfladisk til på forhånd. Jeg visste hvem hun var, og jeg visste at det eksisterte en dramatisering av historien i form av serien The Dropout, men utover det gikk jeg inn i filmen relativt blank. Det viser seg å være en fordel. For dette er ikke bare en dokumentar. Det er en av de mer surrealistiske filmopplevelsene jeg har hatt på lenge. Utgangspunktet alene er fascinerende. Bare 34 dager før hun skal begynne å sone en fengselsstraff på elleve år, inviterer Elizabeth Holmes og hennes partner Billy Evans filmskaperne inn i livet sitt for å dokumentere hverdagen deres. Tanken er tilsynelatende å vise verden at Holmes er uskyldig, at hun aldri forsøkte å bedra noen, og at hele historien rundt henne er misforstått. Men jo lenger filmen varer, desto vanskeligere blir det å vite hva man egentlig ser på. I sentrum står regissør Nathan Fielder, som nærmest blir en hovedperson i sin egen dokumentar. Han fremstår som sosialt keitete, nesten litt utilpass, men det er nettopp det som gjør ham så effektiv. Han stiller spørsmålene andre kanskje ville vært for høflige til å stille, og han slipper sjelden taket når svarene begynner å bli uklare. Eller gjør han egentlig det? Det er et av spørsmålene filmen hele tiden får deg til å gruble på. Innledningsvis opplever jeg faktisk både Holmes og Evans som relativt sympatiske. Men samtidig er det noe ved Holmes som skurrer. Jeg klarer aldri helt å plassere hva det er, men flere av intervjuene gir en følelse av at hun prosesserer verden fundamentalt annerledes enn menneskene rundt seg. Et av filmens smarteste øyeblikk kommer når Fielder viser henne den klassiske Abbott og Costello-sketsjen"Who's on First?". Holmes synes den er morsom, men sliter med å forstå selve ordspillet. For Fielder blir dette nærmest et eksperiment for å utforske hvordan hun tenker, og resultatet er både fascinerende og litt urovekkende. Ikke fordi det nødvendigvis avslører noe. Men fordi det reiser enda flere spørsmål. Etter hvert som filmen utvikler seg, begynner fokuset gradvis å flytte seg mot Billy Evans. Det er her dokumentaren virkelig blir interessant. For Evans fremstår stadig mer som en kontrollerende tilstedeværelse. Han forsøker å påvirke hva andre sier på kamera. Han forsøker å begrense tilgangen Fielder får til Holmes. På et tidspunkt avbryter han til og med et intervju. Og etter at Holmes havner i fengsel, blir situasjonen enda mer spesiell. Evans fortsetter å håndtere store deler av hennes offentlige tilstedeværelse, inkludert sosiale medier. Han publiserer innlegg på hennes vegne og benytter til og med AI-generert materiale for å holde bildet av henne levende. Jo mer filmen fortsetter, desto mindre handler den om en svindelsak. Og desto mer handler den om kontroll. Om narrativer. Om hvordan mennesker forsøker å forme sin egen virkelighet. Derfor er grepet med Amanda Seyfried så genialt. Seyfried, som tidligere spilte Holmes i The Dropout, blir invitert inn som en slags ekstern observatør. Hun får se materialet Fielder har samlet, og hun holder ikke tilbake. Hun sier akkurat det hun tenker. Og det er utrolig befriende. Når Evans konfronterer henne om ting hun har sagt offentlig, og om hvordan hun framstilte Holmes i serien, svarer hun med en enkel kommentar som oppsummerer mye av dokumentaren: Hun spilte ikke Elizabeth Holmes. Hun spilte en karakter basert på Elizabeth Holmes. Det er et fantastisk øyeblikk. Ikke minst fordi det går rett inn i filmens sentrale tema: Hvor går grensen mellom personen og fortellingen personen har skapt om seg selv? Seyfrieds involvering tilfører også filmen et ekstra lag som jeg ikke kan huske å ha sett i en dokumentar tidligere. Hun fungerer både som kommentator, deltaker og skuespiller på samme tid. Resultatet blir noe som føles mer som en psykologisk labyrint enn en tradisjonell dokumentar. Og det er nettopp derfor filmen er så vanskelig å riste av seg etterpå. For da rulleteksten kom, satt jeg ikke igjen med svar. Jeg satt igjen med spørsmål. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg tror om Holmes. Jeg vet ikke hvor mye hun tror på sin egen historie. Jeg vet ikke hvor mye Evans tror på den. Og jeg vet ikke hvor mye av det vi ser som faktisk er en fortelling de forsøker å selge oss. KonklusjonYou Can See Everything er en av de mest fascinerende dokumentarene jeg har sett på mange år. Den starter som et portrett av en av vår tids mest kontroversielle næringslivsskikkelser, men utvikler seg til noe langt mer komplekst og foruroligende. Nathan Fielder klarer å skape en dokumentar som hele tiden utfordrer publikums forståelse av hva som er sant, hva som er løgn, og hvor skillet mellom de to egentlig går. Samtidig løfter involveringen til Amanda Seyfried filmen inn på et nivå som føles helt unikt. Det mest imponerende er kanskje at jeg fortsatt ikke vet hva jeg har sett. Og det mener jeg som et kompliment. |
|||