|
Anmeldelse av ParaNorman - Film (2012)
|
Film: ParaNorman (2012)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Animasjon, Eventyr, Komedie, Grøsser, Familie, Fantasi
Land: USA
Regi: Sam Fell, Chris Butler
Spilletid: 92 min
Datoer:
| 2012-09-14 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.4 av 6Keyword:
Stop-motion, Mobbing
|
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (38 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Paranormal spenning for alle!
Publisert: [ 13. September 2012 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: I en liten sjarmerende amerikansk by blir gutten Norman stadig offer for mobbing og trakassering grunnet sin evne til å snakke med de døde. Hans misforståtte evner er vanskelig å leve med og for andre å forstå, men en dag blir byen overøst av virkelige zombier! Grunnen er den eldgamle forbannelsen som hviler over byen, en historie om en heks som vil våkne til live og utslette dem alle. For å stoppe henne må lille Norman bekjempe både spøkelser, zombier, hekser, og ikke minst, voksne! |
||||
|
Anmeldelse: Det er skaperne av den banebrytende og Oscar-nominerte filmen ”Coraline” som nå er tilbake med sin andre stop-motion animasjon, også denne i 3D. Sammen med ”Coraline” er ”ParaNorman” de to eneste av denne sorten animasjon som er laget i 3D. Det hører derfor til sjeldenhetene å se en så gjennomført stop-motion animasjon av dette kaliberet. Gledelig er det da at regissør Chris Butler og Sam Fell igjen har skapt noe solid og helhetlig uforglemmelig! Der ”Coraline” fascinerte med sitt eget univers og lite oppbrukte nye historie, føles også ”ParaNorman” nettopp slik, frisk, ny, leken og oppslukende i historie, fortelling og karakterer. Animasjonen, dukkene, kulisser og mer er selvsagt meget imponerende gjort, og gledelig er det også å se at enda mer enn tidligere føles bevegelser og action mer mykere og mindre stiv enn hva man har sett i andre slike dukkefilmer. Historien er både drivende og dynamisk, uten å bli for masete eller brautende. Det er i det hele tatt noe sjarmerende antiamerikansk i dens uttrykk, ikke så glossy glatt og overfladisk som mange amerikanske animasjoner lett er. Vi får assosiasjoner til både nevnte ”Coraline”, Tim Burtons ”A Nightmare before Christmas” og til og med diverse high school-slashere, ja for ”ParaNorman” er tidvis ganske så mørk og skummel, i hvert fall for de aller minste. For oss voksne er det derimot en stor fryd med denne mørke grusomheten, samt at humoren i stor grad er underfundig, vittig og herlig lavmælt, ikke så påklistret brautende. Et mangfold av detaljer, herlige bikarakterer og gjennomarbeidet manus skaper en sterk helhet. Bruken av 3D er veldig beskjeden og oppleves pent brukt og slik nærmest usynlig, noe som er en klok bruk av det ofte overdrevne og utskjelte 3D-formatet. Likevel burde kanskje filmen ha vært i gode gamle 2D, for som vanlig blir bildene mye mørkere med briller, og også fargene blir dessverre merkbart nedtonet denne gang. Når det gjelder fremstillingen av mange av karakterene i historien, så kan man reagere på at de er meget stereotypisk fremstilt. Her har vi det tykke mobbeofferet, den blonde bimboen, den muskuløse dumme ungdomsgutten, den svarte sure politidama, white trash- og hillbilly-folkene, og så videre. Heldigvis er dette ikke av irriterende eller provoserende art, denne gang. I veldig mange andre filmer hadde dette fort kunne blitt skandaløst, men i denne sammenheng forsterkes både humoren, varmen og poengene med disse fremstillingene. Moralen er også følgende enkel udødelig, dog også litt ironisk; man skal ikke forhåndsdømme sin neste, sine medmennesker og alltid tenke det verste om folkene rundt deg. Søtt nok. ”ParaNorman” er såpass særegen med sin ”gammeldagse” stop-motion teknikk at den fremstår mye slik som Coraline også gjorde, som nærmest unik i animasjonssammenheng, selv i disse store animasjonsdager vi lever i. Resultatet er gjennomgående sterkt, og humor, spenning, varme og sjarme pakker det hele flott inn! |
||||
