---

Terningkast:


Ingress:
Det er regissør David Frankel som står bak denne lunefulle småflaue dramakomedien. Fra før av har han gjort filmer som ”Marley & Me” og suksessen ”The Devil Wears Prada”, sistnevnte med Meryl Streep i den forrykende hovedrollen. Igjen møtes Frankell og Streep, denne gang med Tommy Lee Jones på laget som mannen til Streeps karakter Kay.

Anmeldelse:
Hun synes livet har blitt gråt og trist, sørgelig endimensjonalt og fullstendig blottet for både sex og kjærtegn. Hun booker derfor seg selv og mannen inn på en ukes samlivskurs som koster skjorta, men som forhåpentligvis vil gi dem begge gnisten tilbake i forholdet.

Kay og Arnold får en riktig så strevsom uke under oppholdet, men litt etter litt skal det vise seg at det kanskje ikke var så dumt med litt forandringer i hverdagen. Mye i samme stil som ”It’s Complicated”, også her med Streep i hovedrollen, er det livet til et godt voksent par og deres samliv som er tema og i søkelyset.

En kan jo hevde at å fokusere på dette er utelukkende positivt, all den tid det kommer fra en filmbransje som har som uvane å kaste godt voksne skuespillere på søpla og heller gå for de lekre og smekre 20-åringene. Men her har man altså funnet ut at det kan være et marked, noe det helt garantert også er! Det finnes flust å kjenne seg igjen i, får man tro, og følgende vil filmen funke godt og best for nettopp dem litt oppi årene og som er eller har vært gift.

Der nevnte ”It’s Complicated” og utallige andre komedier har for vane å tøyse bort det aller meste, i kjent amerikansk ’nå skal vi ta opp noe alvorlig dere’-tradisjon, ja der oppleves ”Hope Springs” som litt mer lavmælt, dramadrevet og seriøs. Slik sett er det et godt trekk ved filmen at man tar samlivsproblemene såpass voksent, og ikke tøyser det bort i annenhver setning og handling, og videre forsøker å jobbe seg igjennom settinger, problemer og heller ikke lar ting løse seg alt for Hollywood-lett. Gledelig er det også å se at her har både mannen og kvinnen like mye ”skyld” i problemene og alt blir enda mer givende i dramaet.

Som vanlig leverer Streep og også Jones overbevisende portretter av den henholdsvis beskjedne, snille og lævmælte Kay, og den gniene, stive og småsure Arnold. Man er vant til å se Streep i litt mer sterke karakterer og roller, men hun er også her en fryd for øyet med sine ansiktsuttrykk og evne til øvrig kroppslig timing.

”Hope Springs” er slik blitt et fremdeles ganske så Hollywood-enkelt problemportrett om et aldrende par som må finne gnisten og kjærligheten igjen, men som evner å dykke litt dypere og ikke er redd for å dvele ved det seriøse, noe som skiller den bittelitt fra mengden av liknende filmer. Tidvis er den seig og treig, men på den annen side prøver den altså heller ikke å fjolle ting bort med overdreven action eller andre ablegøyer. Det er en film for den voksne generasjonen hvor mange sikkert kan kjenne seg igjen og samtidig ha godt av å fornye kjærlighetsløftene sine litt igjen, om de da fremdeles holder sammen som par.