Den norske regjeringen innførte i 2009 en rekke tiltak for å begrense innvandringen. Et av disse tiltakene var å gi enslige asylsøkende barn midlertidige oppholdstillatelser. Ved fylte 18 år skal de så returneres til opprinnelseslandet. Man hva skjer så med enslige, ensomme og totalt fremmede barn mellom 15 og 18 år som sitter alene på en institusjon i Norge.

Dokumentardronning Margreth Olin stiller igjen kritiske spørsmål og setter sitt skarpe søkelys på noe ubehagelig, vondt og kritikkverdig med sin ”De andre”. Hennes samfunnsengasjement, igjen med de svake, er også i denne filmen i høyeste grad til stede.

Vi blir kjente med blant andre Goli, brødrene Hassan og et knippe andre enslige asylsøkere, alle gutter mellom 15 og 18 år som venter på å få svar fra UDI om sin skjebne. De fleste får altså avslag, og den ene gutten får det i så måte i tillegg som brev på sin egen 18-årsdag, rett etter at han har fått kake med lys på av kameratene. For en umenneskelig nedverdigende skam!

Olin forsøker ikke å være totalt utelukkende negativ og kritisk til den norske stat, asylpolitikken og Utenriksdepartementet, men hun kunne kanskje gitt menneskene bak disse tørre saksgangene, papirbehandlingen og iskalde behandlingen disse asylsøkerne får litt større plass. Trolig ville de ikke stille opp i filmen, så da er jo den saken grei! Hun stiller videre spørsmål ved hva som skjer når Norge bryter med etiske grunnprinsipper og ikke ser individene som disse menneskene tross alt er.

Selvsagt kan vi heller ikke her til lands ukritisk ta inn og innlemme enhver asylsøker i samfunnet, men det er heller ikke dette som er Olins agenda. Filmen burde slik være pensum for de som jobber i staten og, som regissøren selv sier; ’aldri ser ansiktene til de som får sine søknader behandlet’. Med utdrag fra norsk lov henviser Olin på slutten til at den norske stat har brutt menneskerettighetene i tilfellet med disse guttene, og man må spørre seg om dette kommer til å få følger.

Man har simpelthen lyst til å både omfavne og adoptere samtlige av guttene i filmen, så synd synes man om disse ungdommene! Det savnes dog en litt bredere skildring og behandling av hvordan også andre slike mennesker har det i Norge, altså dem som ikke bor på det aktuelle asylmottaket i Bergen. Dette ble som nevnt lagt ned i 2011, og hva som så skjedde rundt denne asylpolitikken nevnes det altså mindre om.

”De andre” er et sterkt, opprørende og provoserende portrett av en skamplett innen norsk asylpolitikk. Som kasteballer i systemet og tidvis umenneskelig behandling skulle man, som guttene i filmen sier, ikke tro at det gikk an å bli behandlet i Norge. Så feil kan man ta! La oss håpe filmen bidrar til reaksjoner og handling, noe også regissør Olin selv har uttalt hun håper den kan!